NVIOs historie
Norges Veteranforbund for Internasjonale Operasjoner (NVIO) har siden etableringen 16. november 1960 vært i stadig utvikling og endring, både navn og organisasjon, samt type medlemmer. Dette er noen av de viktigste hendelsene i vår historie.
1960
Det aller første veterantreff fant sted på Voksenlia 10. juni 1960. En rekke tidligere observatører hadde satt hverandre stevne til et UNMO-treff. Midtpunktet i samlingen var generalløytnant Odd Bull. Dette er frøet som Norges Veteranforbund for Internasjonale Operasjoner (NVIO) har vokst ut av. FN-befalets landsforening (FNBLF) forløperen til Norges Veteranforbund for Internasjonale Operasjoner, ble stiftet 16. november 1960 under navnet «Norske militære FN-observatørers landsforening».
1961
Den første ordinære generalforsamling ble avholdt 16. februar 1961 i Husebyleiren med 21 deltakere. Generalløytnant Odd Bull ble valgt til formann.
For å sikre at styret til enhver tid var beslutningsdyktig, uavhengig av beordringer og tjenestereiser, ble antall medlemmer i de etterfølgende årene utvidet, og foreningen fikk to viseformenn. Det ble senere opprettet et «Råd» sammensatt av formannen, tidligere formenn og tre valgte medlemmer. Dette ble gjort for å dra nytte av tidligere erfaringer og å sikre kontinuitet i foreningens arbeid. Den første generalforsamlingen fastsatte i vedtektenes § 2 foreningens formål:
1966
Generalforsamlingen i 1966 endret foreningens navn fra «Norske militære FN-observatørers landsforening» til «FN-befalets landsforening».
I sitt arbeid med å ivareta og tilrettelegge økonomiske og tjenstlige spørsmål, bidro foreningen til at FN-observatørene fikk utbetalt også nasjonale utenlandstillegg i tillegg til det beløpet de fikk fra FN. Dette førte til en etterbetaling i 1968. Det ble også arbeidet med erstatningssaker, forsikringssaker og forbedring av postforsendelse mellom Norge og tjenestestedene i utlandet. Foreningen bidro også med å utarbeide rettledning for observatørene i de forskjellige misjonene. Forsvarsdepartementet ga etter søknad økonomisk støtte til enkelte prosjekter/arrangementer.
1968
Fra 1968 ble det vanlig at det siste møtet i sesongen i forbindelse med generalforsamlingen hadde foredragsholder fra Utenriksdepartementet.
Medlemmene på sin side holdt en rekke foredrag og viste lysbilder og film om FNs fredsbevarende virksomhet i andre foreninger, institusjoner og skoler.
På Oslo Militære Samfunds møte på FN-dagen 24. oktober 1966 stod for eksempel foreningen for dagens program med korte foredrag med lysbilder om FN-misjonene i Kashmir, Palestina, Libanon, Yemen og Kongo, samt en FN-souvenirutstilling.
1970
FNBLFs feiret 10-årsjubileum, og dette året ble også grunnlaget lagt for det nordiske FN-veteransamarbeidet. Organisasjonen hadde enda ikke egne lokaler, og møtevirksomhet og kontorhold var på formann Stig Adelers kontor. FN-sambandet og Forsvarets distribusjonssentral var behjelpelig med distribuering av dokumenter til medlemmene.
1973
På generalforsamlingen dette året ble vedtektene igjen utvidet. Fra nå av skulle foreningen:
- Arbeide for FNs fredsskapende virksomhet
- Stå til tjeneste med praktiske råd i forbindelse med norsk innsats i FNs tjeneste
- Stimulere til dannelse av lokalforeninger
De to første punktene var allerede ivaretatt gjennom foreningens arbeid, mens det siste punktet ga lite resultat. FN-befalets landsforening hadde hovedmassen av sine medlemmer i Oslo-området, og rekrutteringsgrunnlaget for en lokalforening var lite andre steder i landet. Det var en viss motstand mot at man skulle opprette lokalforeninger andre steder i landet. Det skulle gå hele ni år før første lokalforening ble opprettet. I 1982 så FN-styrkers forening Nordmøre, i dag NVIO avd. Nordmøre, dagens lys.
1980
Ved FNBLFs 20-årsjubileum i 1980 hadde foreningen 500 medlemmer. Dagen ble feiret med jubileumsbankett i Krigsskolens festlokaler i Tollbugata 10. Kronprins Harald, utenriksminister Knut Frydenlund og forsvarsminister Sverre Hamre sendte alle hilsener til jubilanten gjennom det felles nordiske FN-bladet «The Nordic Blue Beret».
1983
FN-marsjen ble arrangert for første gang dette året. Hensikten med marsjen var først og fremst å profilere FN, og fikk stor oppslutning. Marsjen ble, og blir fortsatt, arrangert på FN-dagen 24. oktober eller nærmeste helg. Start og innkomst var i 1983 Holmenkollen, med en løype på ti kilometer. På startstedet vaiet norske flagg og FN-flagget. Deltagerne betalte startkontingent, og etter fullendt løp var det anledning til å kjøpe deltakermedalje. Således ga FN-marsjen visse inntekter til foreningen i forbindelse med marsjen.
Marsjen ble stadig mer populær i årene etter oppstart. I 1987 deltok 427 personer, hvorav 20 svenske og to finner. Det utviklet seg fra å være et arrangement i Oslo til å bli et arrangement gjennomført av lokalforeninger over hele landet.
1988
Generalforsamlingen i 1988 ble FN-befalets landsforenings siste. Foreningen ble åpnet for andre enn befal, og byttet dermed navn. I årsberetningen kan man lese følgende:
«Styret legger frem på Generalforsamlingen forslag til nye vedtekter. Hensikten med forslaget er å åpne for adgang for korporaler og menige med FN-tjeneste på linje med det som gjelder i andre nordiske land. Endringene er søkt holdt på et minimum for å oppnå hensikten. FN-befalets landsforening vil således fortsette under et nytt navn: FN-veteranenes landsforbund (FNVLF).»
Samme året ble FN-soldatenes hjelpefond opprettet
1990
På begynnelsen av 90-tallet fikk organisasjonen endelig egen kontorplass. Sammen med Krigsinvalideforbundet holdt FNVLF til i bygning 22, på Akershus festning. Bygningen huser nå Festningen Restaurant.
Forsvaret dekket utgifter på telefon og porto, men det ble ikke gitt ytterligere økonomisk støtte. Detter var imidlertid et fremskritt som gjorde foreningens arbeid meget enklere.
Tidligere bataljonslege i NORBATT, Jannicke Mellin-Olsen kom inn som visepresident. Hun ble en sterk drivkraft for økt oppmerksomhet rundt psykisk stress og skader for intops-personell – både innad i FNVLF, politisk og i befolkningen for øvrig. Arbeidet med psykiske lidelser etter endt intops-tjeneste ble i løpet av 90-årene organisasjonens hovedsatsningsområde.
1994
På generalforsamlingen i 1994 ble Martin Vadset valgt til president. Han ble en viktig brikke i utviklingen av FNVLF de første årene. Erling Hoëm fikk jobben med å etablere og lede et sekretariat. Forsvaret stilte til disposisjon lønnsmidler på pensjonistvilkår. Erling Hoëm ble ansatt som generalsekretær og Anne-Lise Schilling som sekretær, en stilling som senere ble omgjort til forbundssekretær. Berit Magnussen tok senere over jobben som forbundssekretær. Hun ble en markant skikkelse i FNVLF og senere NVIO.
Det hadde lenge vært ønske om å gi ut et eget medlemsblad. Høsten 1994 gikk endelig første nummer av Den blå beret – Sjekkposten i trykken.
1996
Det første kameratstøtteseminaret ble holdt i oktober. I Str.prp. nr. 1 for budsjetterminen 1997 ble FNVLF tildelt kr. 970.000,-. I preposisjonen heter det blant annet at: «Regjeringen vurderer oppfølgingen av personell som har deltatt i internasjonale fredsoperasjoner som svært viktig. Det er derfor foreslått en støtte til FN-veteranenes Landsforbund på 970.000 kroner. Forbundet skal fungere som en nettverksorganisasjon som tar seg av FN-soldatene og deres pårørende etter endt tjeneste. Et godt støtteapparat for FN-soldatene kan hindre eventuelle senskader, samtidig som det kan bidra til statusheving og fortsatt rekruttering til FN-tjeneste.» Dette var en stor seier og noe FNVLF hadde jobbet målrettet med for å få på plass.
1997
På landsmøtet ble det vedtatt å åpne FN-veteranenes landsforbund for alle veteraner fra internasjonaler operasjoner, og ikke utelukkende FN-misjoner. Dette var et direkte resultat av at antallet NATO-operasjoner økte kraftig utover 90-tallet og ønsket om en felles veteranforening var stort. Imidlertid var det en forutsetning at operasjonene skulle være godkjent av FN. På bakgrunn av dette mente landsmøtet at det ikke var nødvendig med en ny navneendring på forbundet. Diskusjonen om navneendring var imidlertid ikke død.
1999
«Prøveprosjekt Bæreia» blir startet. Stedet som ligger inne i skogen ved Bæreiavannet, utenfor Kongsvinger hadde i mange år vært Krigsinvalidehjemmet, et rekreasjonssted for krigsveteraner fra andre verdenskrig. FNVLF hadde i lengre tid jobbet for at stedet skulle kunne bli et rekreasjonssted for alle veteraner, en ide som ble tatt godt imot av de som drev Krigsinvalidehjemmet. I 1999 ga arbeidet frukter og prøveprosjektet fikk bevilget to millioner kroner over to år fra Forsvarsdepartementet.
2001
Den stadig økende satsingen på kameratstøtte, og fremdriften av arbeidet med den fremtidige overtagelsen av Krigsinvalidehjemmet Bæreia, nødvendiggjorde en vesentlig oppgradering av informasjonsvirksomheten. I annen halvdel av 2001 ble daværende redaktør for Heimevernsbladet, Lars Reiermark, ansatt som informasjonssjef.
Organisasjonen rundt Bæreia ble ytterligere forsterket ved at Steffen Simonsen ble tilsatt som prosjektleder for «prosjekt Bæreia», med sekretariatet på Akershus festning som arbeidsplass.
Etter hvert som sekretariatet ble bygget ut, ble det naturlig at de også overtok ansvaret for utgivelsen Sjekkposten.
2005
Kameratstøtte introduserte kameratstøttetelefonen. Å være tilgjengelig til enhver tid var et viktig prinsipp, men frem til 2005 opererte lokalforeningene med egne telefonnummer. Nå ble telefonen sentralisert og bestod av et nett med 15 telefoner som var tilgjengelige hele døgnet.
«Prosjekt Bæreia» ble avsluttet etter en politisk helomvending. Forsvarsminister Kristin Krohn Devold hadde vedtatt at bevilgningene skulle stoppes og at Bæreia skulle være brukerfinansiert. I FNVLFs årsberetning står det at: «Å sikre Bæreia økonomisk videre etter 2004 har vist seg umulig, da tildelingen fra FD utbetales for siste gang i 2004. Stiftelsen Krigsinvalidehjemmet Bæreia har derfor inngått kontrakt med Landsforeningen for hjerte- og lungesyke (LHL) om at de overtar stedet fra 1. januar 2005.» Et prosjekt det var stilt store forventninger til var falt i grus.
2008
Tre år etter «prosjekt Bæreia» havarerte bestemte Forsvarsdepartementet seg for å kjøpe Bæreia, som rekreasjonssenter for veteraner fra internasjonale operasjoner. I mellomtiden hadde foreningen «Bæreias Venner» jobbet målrettet mot dette, i tett samarbeid med LHL, som fra starten hadde åpnet plasser til intops-veteraner. Foreningen var grunnlagt av tidligere generalsekretær i FNVLF Erling Hoëm, og var tungt forankret i FNVLF. Forsvarets veteransenter ble åpnet av forsvarsminister Anne-Grete Strøm-Eriksen 17. oktober 2008 i nærvær av forsvarssjef Sverre Diesen og andre prominente innbudte. Om ikke Bæreia var kommet hjem til FNVLF, så hadde Forsvaret fått et senter hvor veteraner fra internasjonale operasjoner kunne følges opp. Stiftelsen veteranhjelp opprettes.
2009
1. januar 2009 byttet FN-veteranenes landsforbund navn til Norges Veteranforbund for Internasjonale Operasjoner (NVIO). Navnebyttet hadde vært mye diskutert de siste ti årene, og vært oppe på flere landsmøter. På landsmøtet i 2008 gikk navnebyttet gjennom. En moderne veteranorganisasjon sto klar for nye kamper.
Kilde: Aabrek, Vigar. Fra sosial klubb til interesseorganisasjon. NVIO, 2010.