Ukene 45-51
November måned satte 2025 på agendaen. Det er mye som skal på plass slik at driften av forbundet følger de retningslinjer som er lagt for å drifte frivilligheten i Norge. Det er røster som synes det kan bli mye byråkrati og at man ønsker å fokusere på saken. Det kan jeg være enig med dere om, men det nytter ikke å prøve på såkalte short-cuts da man ofte blir innhentet av noen som reviderer virksomheten – og da må man stå til ansvar.
I 2025 skal NVIO gjennomføre ledersamling og landsmøte, hvor sistnevnte skal vedta kursen fremover. Det skjer ting på veteranfeltet og Regjeringens tiltaksplan peker i noen retninger forbundet må ta inn over seg for å være en relevant aktør også i fremtiden. Forbundsstyremøtene fremover vil diskutere tematikk som skal tas opp og eventuelt vedtas i april 2025.
Det har vært en rekke avslutningssamlinger for personell fra forskjellige operasjoner, og som vanlig tilstreber jeg å være til stede på disse og reunioner som gjennomføres på veteransenteret. Dette er en fin møtearena og gode diskusjoner gir meg innspill til hvordan vi skal forsøke å forme fremtiden i veteranarbeidet.
Møtene med SIOPS fortsetter månedlig og som jeg har skrevet tidligere ser jeg stor verdi at vi kan samarbeide på flere politiske saker for å anskueliggjøre samarbeidet på det interessepolitiske feltet innen veteranarbeid.
Et kontinuerlig arbeid i sekretariatet er oppfølging av de politiske partiers utarbeidelse av partiprogrammene for 2025, og som skal ta partiene mot valget til høsten. Det er skremmende lite om veteranarbeid, men vi skal pirke borti de for å forsøke å få inn tiltak innen veteranfeltet. Et av områdene vi ønsker inn er å få på plass en formodningsregel relatert til psykiske skader etter operasjoner i utlandet. Dette innebærer at bevisbyrden blir påliggende Staten, ikke veteranen.
16. november var det avslutningssamling for de som gjennomførte årets kurs ved Universitetet i Agder, og gjengen har fått bedre ballast til å jobbe som kameratstøttere i NVIO. Kunnskap og kompetanse er viktig i likepersonsarbeid, for begge parter. Vi er snart i gang med planleggingen av 2025 og med årets interesse og positive tilbakemeldinger fra deltakerne ser jeg frem til neste gjennomføring.
I begynnelsen av desember hadde Forsvarets veterantjeneste innkalt til Veteranforum på Bæreia. Tematikken som ble tatt opp var interessant og det var mye god informasjonsdeling fra veterantjenesten.
Midt i forumet måtte jeg tilbake til Oslo og den årlige kirkeparaden. Ifølge presten var vi nærmere 150 personer til stede i Akershus slottskirke. Det var en fin kveld og da Brothers in Arms ble spilt på kirkeorgelet med tilhørende band og vokal satte det i gang en del tanker – ihvertfall hos meg.
10. desember deltok jeg på utdelingen av Nobel fredspris som gikk til den japanske organisasjonen Nihon Hidankyō. Organisasjonen jobber for en verden uten atomvåpen, og det var sterkt å høre talen til 92-åringen som var 13 år da bomben traff Nagasaki – hvor han bodde. Han hadde alt friskt i minnet, og med Russlands krig i Ukraina og trusler om bruk av atomvåpen er ikke dette noe vi ønsker å oppleve.
Mandag 16. desember, deltok jeg på Norgespremieren på dokumentaren “Can You Hear Me? The Invisible Battles of Ukrainian Military Medics.” Dette er et av mange tiltak for å få det politiske Norge med på en innsats innen veteranfeltet for å støtte Ukraina. Våre naboland har greid å støtte dette, jeg håper fremdeles at det skal bli positiv respons på dette fra våre myndigheter.
Vi går inn i en tid hvor familie og venner settes i fokus. Vi roer ned og har tid til å reflektere, både på fortiden og fremtiden. Det er enkelte veteraner som ikke synes disse høytidene er de mest hyggelige periodene av året og som blir sittende alene med tankene. Ta gjerne kontakt med noen du ikke har hørt fra på en stund. For de som trenger noen å snakke med er kameratstøttetelefonen alltid der, 800 48 500.
Livet jobber på spreng i julen. Kaster oss inn i et hav av minner, lukter og følelser. Det er derfor den er så deilig. Og så vond.
Hilsen
Bjørn Robert
