A bridge not too far

A bridge not too far

Publisert av ‎ NVIO den 12.12.19.

Bjørn Andreassen var allerede ivrig i ungdommens HV, HV02 Rekruttbatteriet og gikk mange marsjer før han endte opp i Nijmegen med NORBATT 1 i 1978. Totalt har han gått denne marsjen 12 ganger og det var også i Nijmegen han traff Ursula, som nå er hans kone. Lang historie kort, så har han bodd i Nederland siden 1986, først 12 år i Nijmegen og nå i byen Dronten. Han driver et selskap i Nederland som leverer manøvreringshendler til det maritime markedet, og besøker selvsagt Norge så ofte han kan. 

Under fjorårets nyttårsfeiring befinner Bjørn seg i Nijmegen, sammen med sin kone, og har hørt om broen Oversteek (The Crossing) og The Sunset March. Det er et realt ruskevær slik det kan være i Nederland på den tiden, men Bjørn tar turen for å oppleve broen og kanskje marsjere over broen.

Det var her US 82nd Airborne Division krysset 20. September i 1944 som en del av Operation Market Garden, for mange mer kjent ved filmen «A brigde too far»? Det var på denne broen 48 allierte soldater mistet livet, og for å minnes de 48 heltene har den nye broen nøyaktig 48 gatelys som hver eneste kveld slår seg på ett og ett, i takt med en soldats marsj over. Dette skjer hver dag, hele året. Det er én som får æren hver dag, som dagens veteran, mens andre veteraner og sivile kan selvsagt gå bak og delta i det solen går ned og lysene tennes. Derav navnet Sunset March. Veteraner fra hele verden kan søke om å være dagens veteran og det er ofte fulltegnet, se link til nettsiden. Der står det også hvordan du kan søke, hvis du skulle være i nærheten.

 

 

Men tilbake til Bjørn, 29. Desember står han ved broen i sin blå beret og har selskap av en nederlandsk UNIFIL-veteran og fem sivile fra Danmark, Amerika og Nederland. Det ville seg slik at nederlenderen som skulle gå over som dagens veteran denne kvelden hadde gått før og tilbød plassen sin til Bjørn, slik at han kunne få være dagens veteran. Beæret tok Bjørn oppdraget og er nå andre nordmann til å krysse The Oversteek som dagens veteran. Det ble en verdig opplevelse og alle gikk over til den andre siden hvor det ble markering ved minnesteinene.  

«Klokken var 16:36, og det var marsj nummer 1533 siden oktober 2014. Det var kaldt, sterk vind og regn, men jeg var opptatt av å tenke på hva som skjedde her i september 1944, godt mikset med følelser fra Libanon. Stille og alene foran, i marsj fra lanterne til lanterne mens lysene slo seg på ett og ett. Strak marsj før hilsen og honnør ved monumentet over de falne. Veldig imponerende. Dette skal jeg gjøre igjen»

Første nordmann som dagens veteran, er ifølge registeret Carl Wilhelmsen, som var dagens veteran nr 58. Bjørn Andreassen er nummer 364.

 Fra UNIFIL-perioden ute har han fortsatt god kontakt med sin lagfører, Morten Lassen (han var selv nestlagfører) og Jan Frede Kvitvik. De opplevde alle å være i øvre Kaoukaba i 1978, og Bjørn har siden besøkt Libanon og sitt AO to ganger; én gang med Morten Lassen inkludert koner, og en gang med sønnen sin. Han har også god kontakt med Louis Assi, og blitt god venn med Frank Magnes, forfatter av boken Magnes «Norske FN-soldater i skuddlinjen. Libanon 1978 – 1998». Du kan lese Bjørns opplevelser i Kaoukaba, gjengitt i boken lenger ned i denne artikkelen.

Fakta om The Sunset March:
Med dette intiativet vil Nederlandske veteraner ikke bare minnes hva de amerikanske soldatene ofret langt hjemmefra, for det Nederlanske folks frihet, men fremfor alt bygge og bevare en synlig bro til alle veteraner som har bidratt i oppdrag rundt om i verden og fortsatt bidrar til fred og frihet. Se mer informasjon:

Nettsiden / Facebook / Video på YouTube

Utdrag fra boken «Norske FN-soldater i skuddlinjen. Libanon 1978 – 1998» skrevet av Frank Magnes, utgitt på Ares forlag, 2018 hvor du finner historien til Bjørn:

 Bjørn Andreassen – NLF lag2/tropp2/kp3

Andreassen forteller:

«Jeg møtte 28. mars på Trandum, og min bakgrunn var at jeg hadde begynt som HVungdom

som 18-åring. Etter en kort militærtjeneste fortsatte jeg i HV. Jeg hadde hatt

to geriljakurs i 1972 og 1973 og et troppssjefkurs et par år senere. Da jeg møtte på

Trandum var jeg HV-fenrik, men ble satt opp som korporal. Før slaget 9. mai hadde jeg

fått tilbud om å bli sersjant og bli overført til en annen tropp, men takket nei.

Vi hadde oppstilling på snødekt mark på morgenen 1. april, før vi ble kjørt til

flyet som skulle ta oss til Midtøsten. Vi ankom Tel Aviv på kvelden og ble liggende på

bar bakke under åpen himmel ved flyplassen den natta. På morgenen 2. april kjørte vi

kolonne inn i Sør-Libanon og til Ebel es Saqi. Der stod Løset og snakket med Kjendlie,

og sendte oss rett til Kaoukaba samme dag. Vi overnattet natt til 3. april i N. Kaoukaba,

og den påfølgende morgen gikk vi opp til Ø. Kaoukaba med et FN-flagg. Dette flagget

var montert på ei raje av bjørk som noen hadde felt i Norge, og som var tatt med som

midlertidig flaggstang. Ett av lagene i min tropp ble liggende igjen i N. Kaoukaba, og

tre lag samt troppsstab ble forlagt i Ø. Kaoukaba. Et svensk lag som lå i N. Kaoukaba

reiste ut så fort vi kom den 2. april, mens de som lå i Ø. Kaoukaba reiste ut den 3. april.

I Kaoukaba hadde de fleste innbyggerne evakuert. Det var kun igjen tre–fire eldre pluss

en gutt på 18 år.

Jeg var nestlagfører for Lassen, og vi følte oss ikke komfortable med at PFLP

hadde overhøyde på oss slik at de kunne komme såpass nærme oss som tretti meter

uten å bli oppdaget. Den 7. april, dvs. dagen etter tilbaketrekningen til Ebel es Saqi,

ble FN-flagget på taket av Ørneredet beskutt, og Lassen og jeg gikk opp på siden av

Ørneredet litt høyere opp for å dekke Olav Eggum fra siden. FN-flagget var tidligere

blitt heist opp på Ørneredet, og det måtte fires. Det skjedde ikke noe da flagget ble tatt

ned, men vi ble beskutt av maskingevær fra PLO nede fra dalen da vi trakk oss tilbake

mot stillingen vår som vi hadde gitt navnet Lassebo. Da ble vi oppdaget av PLO nede

ved veien og ble beskutt. Morten og jeg gikk ca. tre meter fra hverandre, og kulene

slo ned i bakken mellom oss. Vi dukket ned bak noen steiner og foretok sprangvis

fremrykning fra stein til stein for å komme oss tilbake til vårt lag. Vi ble ikke truffet, og

det er noe jeg aldri har forstått i ettertid. Dette ble observert fra KP-KO som trodde vi

var truffet. De sendte ut en PPK for å hente oss, men den kom aldri fram til Kaoukaba.

De hadde også sett at vi la våre AG-3 i anlegg og trodde at vi hadde skutt tilbake, men vi

ikke fikk sett noe mål å skyte på. Vi kom oss tilbake uten å besvare ilden, og dette var veldig

viktig å rapportere tilbake til FN i New York. Vi var fullt klar over at det var meget viktig å

ikke skyte tilbake. Det holdt imidlertid ikke at vi sa at vi ikke hadde skutt

tilbake. Til stor frustrasjon for oss, beordret Løset at Kjendlie eller Eriksrød skulle opp

til oss for å kontrollere våpen og sjekke om de hadde vært i bruk.

Det må nevnes at Løset hadde vært på befaring hos oss like i forkant av

trefningen 9. mai. Det var utstedt bataljons ordre om at det var forbudt å gå rundt med

ladde våpen, og årsaken var at det hadde forekommet en god del vådeskudd. Pga. den

spente situasjonen i Kaoukaba fikk vi tillatelse av ham til å ha skudd i kammeret, men

selvsagt skulle sikringen være på.

I forkant av trefningen hadde PFLP vært på besøk og kartlagt oss samt bedt om

å få et møte klokka 10. Kjendlie ankom sammen med UNIFIL-offiserer, men ingen fra

PFLP kom. Kjendlie forlot området etter ca. tretti minutter, og ca. klokka 11 oppdaget vi

at PFLP kom inn mellom oss og Ørneredet. De snudde seg mot oss og begynte å skyte.

Vi besvarte ilden med ferdig ladet MG-3 og AG-3, og i tillegg avfyrte jeg en gassgranat

med et gassgevær.

Et av skuddene fra PFLP traff AG-3-en til en av våre gutter, og det medførte

at forsiktet ble skutt av. Dette var like oppunder MG-3 stillingen. Vedkommende skrek

at våpenet ikke funket, og vi skrek tilbake at «har du ikke pusset våpenet ditt?» Men

våpenet var altså satt ut av funksjon av fiendtlig ild.

Ettersom vi ikke hadde kanon i vårt lag, måtte vi få opp et kanonlag fra N.

Kaoukaba fortest mulig. Kanonlaget bestod av to mann som kom seg opp til oss. Jeg

ble sjef for kanonlaget, og under trefningen rykket vi ut fra vår stilling for å avfyre

granatene. Jeg hadde ikke kjennskap til hverken tempering av granatene eller hvordan

man ladet våpenet, og derfor måtte jeg ha med laderen slik at det var tre mann av oss. I

løpet av striden ble det skutt to granater med Carl Gustav fra vår posisjon i såpass rask

rekkefølge at folk i HQ trodde vi skjøt med to kanoner.

I løpet av trefningen skjøt PFLP flere skudd med RPG-7 mot Ørneredet

og mot oss, men de bommet heldigvis. Det er ingen tvil om at det var de to

sprenggranatene fra vår Carl Gustav som reddet hele situasjonen ved Ø. Kaoukaba.

Det er uklart hvor mange PFLP soldater som falt i denne skuddvekslingen. I

«RESTRICTED» OPERASJONER COY 3 tropp 2 side 8, underskrevet av major/sjef coy

3 Tor Løset og lt/sjef info coy 3 Tore Georg Lyng, står følgende: «Ifølge den palestinske

liaisonoffiseren ved UNIFIL HQ er det offisielle tap på angripernes side 8 mann. Antall

sårede sies det intet om.» Dette utdypes på følgende måte i samme rapport: «kl 1135:

NB Den 7/9-78 ble det opplyst via NORBATT ops at den palestinske liaisonoffiseren

offisielt meddelte tapet til å være 8 døde (det ble ikke nevnt sårede)».

Dette er i strid med hva Aabrek skriver i boken NORBATT I UNIFIL – En mobiliseringsbataljon

i fredens tjeneste, utgitt i 2013. På side 50 skriver Aabrek: «Jeg innestår

for min uttalelse til Aftenposten (av 12. november 1985). Under hele NORBATT Is

periode i UNIFIL ble jeg av PLO bare underrettet om disse to drepte som følge av våre

trefninger. Aftenposten skrev slik: «Han påpekte da at disse to tapene i forbindelse med

sammenstøtet i mai var de eneste han var blitt informert om fra palestinsk side». På

side 52 leser vi: «Når Dagbladet siterer det militære sambandsnett fra kampsonen: «Det

er observert 6 til 8 døde i Øvre Kaoukaba», er dette udokumentert. I bataljonens krigsdagbok,

som ble ført nøyaktig og fortløpende, heter det at PLOs tap var en død og tre

sårede. Senere døde som kjent en av de sårede».

Aabrek refererer på side 52 i sin bok til det som Dagbladet skrev 13. november 1985:

«Dagbladet kunne mandag melde at åtte PLO soldater ble drept i sammenstøtet. I går

prøvde daværende bataljonssjef, oberst Vigar Aabrek å redusere Dagbladets tall. Aabrek

fortalte til Aftenposten at palestinerne selv hadde operert med to drepte. Her er hva

sjefen for 2. tropp, løytnant Petter Kjendlie rapporterte over det militære sambandsnettet

fra kampsonen: – Det er observert seks til åtte døde i Øvre Kaoukaba».

Jeg vil også ta med at ved et tilfelle stod jeg på vakt ved 4–5 tiden om morgenen,

og det kom ei gammel dame bærende på et brett med to kopper og ei tekanne.

Hun stod ved siden av meg og drakk for å vise meg at det ikke var noe galt med teen.

Jeg stod der og så i kikkerten, og hun fikk låne denne av meg. Da begynte hun å gråte,

og jeg forstod det sånn at det var fordi det fantes vennlige soldater.

Når det gjelder episoden natt til 7. april, kunne det ikke være flere som skulle

holde N. Kaoukaba enn at de kunne henge seg på PPK-en ved et sannsynlig forsøk på

evakuering. Jeg meldte meg frivillig, men var for sein for det var allerede plukket ut tolv

mann.

Den første tiden stod vi vakt oppe på hustakene i Ø. Kaoukaba med håndlampe som

lyste på flagget. Den blendet oss slik at vi ikke kunne se noe, men vi kunne høre. I tillegg hadde vi

heller ikke dekning i form av sandsekker – det tok et par uker før vi

fikk disse. Fra Norge fikk vi høre at vi ikke trengte sandsekker siden vi ikke skulle ut i

krig. Men østerdalssokker kom med fordi de lå inne i bataljonsoppsettet.»

 

 

 

En stor takk til Frank Magnes som lar oss trykke utdrag fra boken! 

Vil du være med å bygge broer med DNT?

tirsdag 18. februar kl. 08:28

Veteranmarsjen 2020

mandag 10. februar kl. 14:24

Et spennende samarbeid

mandag 27. januar kl. 11:33

På trykk: Presidenten har ordet

tirsdag 21. januar kl. 17:42

Overleverte rapport om veteranerstatning

tirsdag 21. januar kl. 17:30