Teksten under er første gang publisert i Veteran #2 2019.

En natt i Libanon – brødre for livet

Dette er historien om tre karer som traff hverandre for første gang i Libanon under tøffe omstendigheter. Tre karer fra Trøndelag som sees fortsatt og hjelper hverandre. Det har blitt litt sånn etter den spesielle natten.

Historien vi skal få høre om, skjedde mens de tre tjenestegjorde i NORBATT V,
1.Tropp Kp B og tilhørende OP 49. I samme området som Major Haddad hadde en posisjon, H1, hvor det ble skutt fra daglig, noe som etter hvert ble normalen. Så normalt at de norske ble mer bekymret når det var stille.
–Det var ikke uvanlig at vi møtte barnesoldater ned i 12 års alderen, fullstendig nedruset og som satte kalashnikoven opp i ansiktet på oss og trakk av, uten at det var noe i kammeret. Bare for å tøffe seg, forteller Svenn.

Bernt Olav og Arnstein var 20, og Svenn 22, den gangen i 1980. De var en del av NORBATT AO og hadde som oppgave å kontrollere fjellområdet i Libanon kalt «Reiret».
–Det foregikk en del trafikk, til og fra, og PLO hadde et FN-mandat om at de skulle få ha denne basen, men vår oppgave var å stoppe trafikken og ha kontroll på hvem som gikk inn og ut, forteller Svenn.

–Jeg hadde oppdraget den kvelden, og vi brukte mer eller mindre hele troppen på å gruppere oss ut i området for å stoppe infiltrasjonen. Kall det gjerne en slags knipetangmanøver, forteller han. Lagene rullet seg ut på de avtalte stedene, men én valgte å besitte en annen høyde med laget sitt enn det han ble beordret til, og lagde med dette en luke, påpeker Svenn. Han referer samtidig til sin egen tegning og skisse som beskriver posisjonene, finnes i krigsdagboken (bl.a gjengitt/kopiert i Frank Magnes bok «Norske FN-soldater i skuddlinjen»). Dette skapte plutselig muligheter for PLO, som benyttet luken og tok fire norske menn til fange. Blant de Bernt Olav.

Da dette ble oppdaget, skjedde ting fort og det ble ganske heftig, minnes Svenn. Vi beordret mye kanonild med lyskanoner, for vi ønsket kontroll raskt og kontroll på PLO-soldatene som også bestod av PLFB, minnes han. Teddy Kjendlie, som var i leiren, løp ut og fyrte av disse lyskanonene minnes de. Noe han fikk betale prisen for senere, med tinitus på 90 desibel etter hendelsen, påpeker Arnstein.
Noe som gjorde situasjonen spesielt anspent, var at vestlige gisler i denne perioden ble kidnappet og ført til Beirut for å bli henrettet. Det var den store bekymringen; at de fire skulle bli ført ut av Reiret. – Derfor lukket vi også bakrommet slik at de ikke kom seg ut, påpeker Svenn, som var fenrik og hadde ansvaret den natten. –Hadde vi mistet de ut av området ville vi hatt null kontroll.

De første spede forsøkene om å forhandle ble bare avvist. Men da fikk troppen i hvert fall bekreftet at de fire fortsatt var i Reiret. I mellomtiden hadde de norske blitt brutalt stripset på hender og føtter, gitt fra seg våpen og kastet inn i et telt. Det skulle vise seg at én av de fire hadde gjemt håndgranater på innsiden av buksen, og taklet situasjonen som kidnappet i telt særdeles dårlig. Så dårlig at han hadde tenkt å bruke håndgranatene inne i teltet. -Men det fikk vi heldigvis stanset forteller Bernt Olav stille. Men så husker ikke Bernt Olav så mye mer. Noe av det siste han minnes fra den natten er at de ble tatt med utenfor teltet og henrettet med skudd i nakken. Men det sa bare klikk. Og de rundt sto og lo, for det var jo bare en skinnhenrettelse.
Etter dette har minnet og kroppen til Bernt Olav gått over i en annen modus. Han har blackout på disse opplevelsene utenfor teltet, og husker ikke mer, rett og slett.
– Det er klart Bernt Olav har blitt preget av den opplevelsen, påpeker Svenn.
– Vi opplevde at PLO gjorde helt andre ting med krigsfanger, enn det vi hadde blitt opplært til. Geneve-konvensjonen hadde ingen funksjon, og vi var klar over hva andre vestlige fanger hadde blitt utsatt for av PLO.

Timene snegler seg avgårde og situasjonen var kritisk Troppen var helt på kanten i forhold til å storme Reiret, men da visste de også at de fire ville blitt henrettet. Men de holdt på hele kvelden og natten ut til de tidlige morgentimene.
-Jeg husker at det var mørkt hele tiden, skyter Arnstein inn. Han lå fortsatt der han skulle, og passet på at de ikke kom seg ut. –Det snurrer jo bra i hodet mens dette pågår, minnes han, men man tenker kanskje mer på det etterpå. Hvor heldig man er innimellom. Vi ble jo daglig skutt på, både fra sør (falangister) og nord (PLO), og seleksjonen i forkant var jo dårligere på denne tiden, sier han.

Reiret var altså omringet og under kontroll, og de visste hvor teltet med de norske var. De visste også at de var 16 mann i Reiret med minst 200 mann på utsiden av dette området. –Vi visste de kommuniserte med hverandre, og vi ønsket ikke at de skulle få forsterkninger opp til vårt område hvis situasjonen skulle eskalere, minnes Svenn. Heldigvis hadde vi nordmenn denne kulturen om at våpen og skudd ikke er en løsning man benytter i første omgang, påpeker han.

Situasjonen ble løst via forhandlinger med bataljonssjefen utpå morgenen dagen etter. Svenn avsluttet operasjonen, innrapporterte sine ting om episoden og er glad det gikk som det gikk. Han vet også at episoden ble innrapportert til FN i New York.

I Libanon vendte alle tilbake til sitt. Tilbake til jobb, posten sin og leiren dagene etter.
Det var kanskje lurt, for Bernt Ove ble tatt hånd om av sine egne på denne måten.
Å dra hjem da ville ikke vært en god idé, er de enige om alle tre.
Men de dro alle hjem kort tid etterpå, når kontigenten var ferdig. Og for Bernt Olav gikk det bra i starten, men verre etterhvert.
Arnstein og Svenn så at det begynte å gå verre med Bernt Olav, og da tok de grep. «Om krigen er ferdig så er ikke vi ferdig med krigen» bruker de å si. Og de jobbet iherdig med å få tak i psykolog og hjelp fra primærhelsetjenesten, men der var det ingen forståelse.

– Gunn som jobber på NAV i Elverum er den som har fulgt opp på en unik måte, skryter Arnstein. Forsvarets stressmestringsteam på Værnes har vært besøkt innimellom, men Gunn er den som har hjulpet oss mest. Hun var konkret og hjelpsom med hjelp til økonomi, rus, oppfølging og stilte hele NAV-apparatet til disp for hva han trengte, forteller Arnstein. Vi trekker oss alle unna når livet er tøft innimellom, og vi var samkjørte med Gunn om at når Bernt Olav begynte å bli sløv, måtte vi rett og slett møte opp og ta tak, fortsetter han.

Bernt Ove sliter i årene som kommer og ble en kasteball mellom flere psykologer. Første rapport ble utarbeidet av psykolog Jensen, og konkluderte med at kravene for å få erstatning var oppfylt gjennom denne hendelsen, og Bernt Ove føler seg lettet. I sin andre rapport har Jensen derimot endret seg. Det viser seg at flere veteraner følte at Jensen jobbet for Forsvaret, men i Bernt Oves tilfelle var det advokat Haavik som anbefalte Jensen. Uten at det hjalp. Han fikk endret sine rapporter ved ulike psykologer og ble kasteball i noen år, uten at det endret noe. Han fikk ikke erstatning, og er ikke den eneste som har opplevd en slik situasjon. – Yrkesskadeerstatning henger sammen med statens pensjonskasse, så systemene er jo så trege at det tar jo livet av folk, mener Arnstein.

Selv ble han innstilt til medalje for edel dåd, basert på en episode som skjedde 37 år seinere, som ikke var i nærheten så tøff som denne, men de første årene i Libanon vil ingen liksom snakke om, undres han. De tre kompisene vet om flere fra den tiden som sliter. Arnstein nevner en spesifikk episode hvor de ble beskutt av tanks, men klarte under kaotiske forhold og ild, allikevel å hjelpe lokalbefolkningen. En episode som har ødelagt livet til flere, inkludert en kar på Levanger. De har snakket med han alle tre, og vurderer nå om de skal kjøre hjem til han rett og slett – for å snakke med han, være der og hjelpe til litt.

– Så kommer de 37 år seinere og da skal vi snakke om det og da kan de muligens gi meg medalje, fnyser Arnstein. Det var jo aldri snakk om å hjelp når vi kom hjem. Jeg leser jo på nettet at mange av disse får avslag på hjelp og økonomisk støtte, fordi sakene er for gamle, og da blir jeg skikkelig irritert, raser han. Jeg var jo også i NORBATT 9 under invasjonen, og det var også tøft. Det står jo i rapportene hvor mange granatnedslag vi hadde og hvor nære disse var, så lufttrykket og småstein hvinte rundt oss. Der inne klikket jo en av gutta, og vi måtte sette oss på han husker jeg, men vi fikk tak i samband, så en lege kom etter to dager å satte ei sprøyte på fyren før de tok han med seg. Etter invasjonen fikk jo alle tilbud om å dra hjem, men han ble jo sendt hjem selvsagt, og han tok livet sitt når han kom hjem. Så jeg tror det er mye som har skjedd i de gamle kontingentene som ikke har kommet frem, påpeker han.

Selv har Arnstein vært fornøyd med sin oppfølging hos stressmestringsteamet på Værnes. Men han har aldri snakket om sine IntOps-tjenester til legen sin. Helt til de trodde han hadde hjertefeil, og legen fikk høre noen av historiene, blant annet den hvor han kunne fått edel dåd. Noe som ga legen klare indikasjoner på at dette var PSTD.
– Det er mange som sliter, sukker Arnstein.
– Vi er heldige som har hatt mye kontakt og har mulighet til å kunne snakke om dette så mye sammen, uten å plage de rundt oss hele tiden, påpeker Svenn. De andre orker jo ikke høre om historiene gang på gang.

Bare så synd at det er mange episoder, mange navn som er glemt, og mange som ikke lever enda. Noen har også tatt livet sitt, men vi som er igjen nå, vi har stadig kontakt, gjerne via telefon eller samlinger, forteller Svenn. –Og vi tre ser hverandre ofte, smiler Bernt Olav.

Det er rart å sitte her nå 35-40 år senere og fortelle deg historiene, syns Arnstein. –Det er mange episoder fra de tidlige årene som virker borte hos Forsvaret. Er alle krigsdagbøker fra de første årene borte? Bernt Olav og flere kom jo rett fra førstegangstjenesten og når vi kom hjem var det ingen oppfølging, og det virket nesten som vi måtte være innforstått med å bli utsatt for slike episoder? Vi hørte aldri et ord om erstatning og mange trengte hjelp, påpeker han. Når det gjelder Bernt Olav, så har han gitt opp. Etter en kamp mot systemet i over 8 år orket han ikke mer. –Men nå har jeg avsluttet kampen, resignert og fått en helt annen ro i kroppen, forteller han.

Bernt Olavs familie har ikke hatt kjennskap til hva han har opplevd og slitt med. Det skulle de først få vite på hans 60-års lag, når Svenn og Arnstein holdt tale og fortalte hva de hadde opplevd sammen. Svenn hadde på forhånd spurt Bernt Ove om dette var greit, og som de trodde var det en del familiemedlemmer som hadde stilt seg undrende til Bernt Oves liv og oppførsel opp igjennom årene. Når Svenn forteller historien om hva de har opplevd sammen blir det helt stille i rommet. Bernt Oves mor gråter og forteller at hun og resten av familien ikke hadde noen anelser om dette, og at det forklarte ganske mye. Det ble en fin opplevelse minnes de. Tre karer fra trøndelag som ser på seg som brødre etter den natten i Libanon, og som sakte har begynt å lukke døren til den episoden.

Teddy Kjendlie husker også denne natten:

«Under patruljen som ble tatt ved reiret i 1980, hadde jeg i utgangspunktet fri, da jeg hadde vært på blueline patrulje på dagtid. Da alarmen gikk på 4,8 løp jeg ut og fikk straks beskjed /ordre om at det var behov for støtte med Carl Gustav. Siden jeg var opplært og hadde erfaring, i tillegg til at jeg var en av de få som var satt opp med dette, gikk jeg strakt til standplassen som lå midt på veien inn til leiren. Her kunne jeg høre nk kp B på radio beordre støttelys til posisjonen ved Reiret. Jeg husker ikke hvem som var 2.er (lader) med det gikk meget kort tid fra alarmen gikk til første lys ble avfyrt. Jeg skjøt ikke mens jeg løp, men det gikk fort.

Siden Reiret ligger på en ås nord for 4.8 ble vinkelen på røret bratt, da lysgranaten skal ha tid til å slukke før den lander. Det var tidligere mange eksempler på gressbrann i området fordi det var tørt, og nytt lys ble skutt opp og lyste opp området samtidig som første lysgranat slukket. Det ble skutt mer enn 5 lys, men jeg husker ikke akkurat hvor mange. Fra min side så det meget bra ut, det ble beordret stans i skytingen og beskjeden jeg hørte var at posisjonene til kp A følte seg utsatt. Det ble som alltid i skarpe situasjoner i Norbatt 5 ikke brukt hørselsvern, vi var hele tiden under kommando. Etter skytingen var vi i beredskap og vi hadde flere ganger hatt truende episoder og det var en ekstremt spent og usikker situasjon. Dette var nær slutten av kontingenten og jeg kjente til at det skulle være en større operasjon ved Reiret for å oppdage/stanse infiltrering som skapte utrygghet i landsbyene sør eller i Norbatt-området.
I dag arbeider jeg for hørselskade veteraner som poc i SIOPS og er aktiv i HLF, Hørselshemmedes Landsforbund. Så langt er det ingen interesse i FD eller Forsvaret for problemstillinger relatert til hørsel, og jeg har i ettertid fått konstantert hørselskade som er relatert til denne episoden. Så langt tar Forsvaret ikke ansvar.

Er du interessert i mer informasjon om hørselsskader i IntOps, gå inn på SIOPS’ hørselsgruppe på Facebook.

Denne episoden er beskrevet som en kort notis i krigsdagboken (..), og i boken til Magnes er historien referert til av bataljonssjef Ole Rønning (Norbatt 4 & 5).

Print Friendly, PDF & Email