Åge Aulie døde i går, onsdag, i en alder av 85 år. Aulie var de siste årene Norges siste gjenlevende grenselos. Han virket som grenselos sammen med sin familie fra han var åtte år gammel, i grensetraktene i Årnes-/Kongsvinger-området. Den fattige bondefamilien kom tilfeldig inn i arbeidet med å hjelpe flyktninger over til Sverige, men ble etter hvert en del av et større nettverk i regi av Milorg. Som voksen gikk Aulie inn i Forsvaret, der han ble major. Han var også den siste lederen av Grenselosers og kurerers forening som ble dannet av hans far Einar etter krigen.

Aulie var et aktivt medlem av den såkalte Torsdagsklubben, en gruppe veteraner fra andre verdenskrig som møtes på Forsvarsmuseet hver torsdag. I dag var det et krevende møte for de fire gjenværende medlemmene.

– Vi i NVIO og Torsdagsklubben har mistet en nær og god venn, og en god støttespiller, sier Vibeke Strand, som har vært tilrettelegger for Torsdagsklubbens møter og har kjent Aulie i en årrekke.

– Han var utrolig kunnskapsrik – nesten som et leksikon. Han var alltid morsom, blid og glad, sier hun og legger til at hun er ydmyk over å ha møtt en person som ham. Hun vil huske ham som en mann med glimt i øyet, et godt smil og en god klem, og for at han alltid spurte hvordan det gikk.

Strand trekker fram Aulies omsorg og omtenksomhet. I 2013 la han ned grenselosforeningen, og Kongen kom på avsluttningsmarkeringen. Etterpå donerte Aulie de resterende midlene i foreningen til Stiftelsen Veteranhjelp.

I boken “Grenselosene” forteller Bragepris-nominerte Hege Kofstad om både Aulie-familien og andre småkårsfolks strabaser og påkjenninger som grensloser. Alltid med frykt for å bli oppdaget. Nervepresset var enormt. Det var dødsstraff for å hjelpe folk over grensa. Åge Aulie var bokas viktigste informant og deltok aktivt i lanseringen tidligere i høst med godt besøkte foredrag om det han hadde vært med på, blant annet i regi av NVIO. Hege Kofstad er redaktør for magasinet Veteran.
– Det var fint at vi fikk tid til å skrive boken og at han fikk fortelle sin historie, sier forfatter Hege Kofstad. At boken er blitt så godt tatt imot var en fin anerkjennelse på slutten, sier hun.
Print Friendly, PDF & Email