15. – 18. september: The strip, Hollywood og klar for hjemtur

Reisedag nr 13. Ferden startet tidlig fredag morgen med avreise fra hotellet i Las Vegas kl 05:45, Siden hotellet ligger i enden av den såkalte The Strip, kjørte vi langs denne på vår ferd ut av byen. En rekke kjente hoteller ble passert på morgenen før vi satte kurs ut i ørkenen på veien mot Rocky Mountains og deretter Los Angeles. Heldigvis var temperaturen ikke plagsom, selv om den oversteg 30 grader. Før vi forlot byen, be det tid til å ta en bilde ved det kjente skiltet som ønsker velkommen til Las Vegas. Første stopp på dagens etappe var i Calico, en nedlagt gruvelandsby som er forsøkt holdt i original stand samtidig som det er gjort til et turistmål i beste amerikansk stil. Siden vi skulle tilbakelegge nærmere 500 km, ble det en lang dag på sykkelen. Køer og trafikkaos gjorde ikke dagen enklere og kortere og det var derfor en meget glad gjeng som kunne parkere syklene utenfor utleiefirmaets lokaler i Los Angeles utpå ettermiddagen. Gleden var stor over at turen hadde gått bra og at man hadde unngått alvorlige uhell.

Lørdagen ble benyttet til et besøk i Hollywood med “walk of fame” samt Universal Studios, et mekka for folk som er interessert i TV, film og opplevelser. Etter en lang da med opplevelser og inntrykk, var det en noe sliten gjeng som satte seg på bussen for å bli transportert tilbake til hotellet lørdag kveld.

Søndag tok vi turen til Santa Monica Pier, som er endepunktet for Route 66. Selv om vi ikke kjørte syklene helt fem til pieren, har vi allikevel tilbragt 4750 km på motorsykkel mellom Chicago og Los Angeles langs Route 66. En barndomsdrøm har gått i oppfyllelse for mange. Etter turen på pieren, gikk vi langs stranden forbi Muscle Beach til Venice Beach; et område fylt med mennesker som var mer opptatt av å bli sett enn å se samt omsetning av narkotiske stoffer, både legale og illegale. Etter spaserturen ble vi fraktet tilbake til hotellet før det var tid til å samles til avslutningsmiddagen som ble avholdt på en flott restaurant som utmerket seg med meget god mat og utrolig store kakestykker, Deretter gikk til ferden tilbake til hotellet for pakking.

Mandagen vil bli benyttet til pakking samt avreise tilbake til Norge. To flyturer på henholdsvis 10 t 30 min og 2 t 30 min venter oss innen vi lander i Oslo tirsdag ettermiddag/kveld, sannsynligvis trøtte og døgnville.

13. – 14. september: Fra Eidsvoll til Arizona

Reisedag nr 11. Dagen startet kl 06.50 i Williams hvor en noe trøtt gruppe deltakere satt seg på sykkelen uten å ha spist frokost. Kursen ble satt mot Seligman, Arizona, hvor vi ble mot av en godt voksen dame på e Indian motorsykkel med et stort norsk flagg. Damen viste seg å være norsk og var opprinnelig fra Eidsvoll. Anne-Lise Finbraaten er over 70 år og kjører fortsatt motorsykkel uten hjelm. Hun driver et motell utenfor Seligman og der ble vis servert en kraftig frokost. I tillegg til eggerøre, pølser og bacon, var det blant annet også Jarlsbergost på bordet. Det gjorde stor lykke etter å ha spist kraftige frokoster og enda kraftigere lunsjer under hele turen. Vi fikk også servert underholdning i form av et 2-mannsorkester som serverte gamle hits. I tillegg spilte Anne-Lise “Ja vi elsker” på saksofon.

Etter frokosten fortsatte vi i over 40 varmegrader opp til Oatman, en gammel gruvelandsby hvor ville esler (burros) gikk i gatene. Gruvedriften (gull) ble stoppet på 1940-tallet fordi gull ikke ble ansett som et metall som var viktig for krigføringen. Lunsjen ble inntatt på Oatman Hotel, et meget spesielt sted hvor spisesalen var dekorert med et meget stort antall dollarsedler som var påført en hilsen. Angivelig skal totalbeløpet nærme seg 100 000 dollar, men dette er en høyst usikker påstand. Sedlene hang absolutt overalt, uten at noen syntes å bekymre seg for den overhengende brannfaren som sedler i nærheten av lyspærer medførte.

Etter lunsj ble kuren satt tilbake på interstate og vi fortsatte mot Hoover Dam og deretter Las Vegas. Turen gjennom ørkenen ble meget varm. Hyppige stopp med væskepåfylling og dyrking av klesplagg i isvann ble gjeooført for å holde kroppstemperaturen nede. Metoden fungerte utmerket. Da vi nærmet oss Hoover Dam, kunne vi registrere at vi passerte et skilt hvor det stod Kingmans Wash. Samtidig begynte det å regne, noe som man opplevde som svært velkomment. Vi tok en avstikker ned på demningen etter å ha krysset Colorado River på en forholdsvis nybygget bro, Mike O’Callahan – Pat Tillmann Memorial Bridge, verdens høyeste bro bygget i betong som er 274 m over vannflaten. Pat Tillman var en stjerne i amerikansk fotball som meldte seg frivillig til US Army og som falt i Afghanistan. På vår ferd gjennom USA har vi sett en rekke eksempler på hvordan veteraner anerkjennes. Motorveistrekninger er gitt navnet Veterans Parkway, det er en lang rekke veteranmonumenter og broer er ofte oppkalt etter veteraner som har falt i tjenesten. I Norge har vi dessverre en lang vei å gå på dette området.

Etter besøket på Hoover Dam, fortsatte ferden de siste milene mot Las Vegas, hvor vi ankom mens solen var i ferd med å gå ned. Det var en sliten gruppe som hentet bagasjen og som så sjekket inn på et hotell med mer enn 2000 rom og kasino i underetasjen. Enarmede banditter og spillebord stod ikke i vår fokus og de fleste avsluttet derfor dagen i rimelig tid.

Reisedag nr 12: Programmet for i dag var i de vesentligste et besøk ved Nellis Air Force Base. Besøket hadde kommet i stand med bistand fra den norske ambassaden. Basen ligger i utkanten av Las Vegas. Det var på forhånd bestemt at vi skulle la syklene stå i den kraftige varmen og benyttet derfor en minibuss som tok oss til basen. Der ble vi møtt av vår kontaktperson som ga oss en 3-timers rundtur hvor vi blant annet vi se tidligere russisk materiell av en rekke forskjellige typer som MIG-15, MIG-21, MIG-23 og MIG-29 samt en rekke forskjellige kjøretøyer og helikoptere. Deretter gikk turen til en orientering om The Thunderbirds, US Air Force Demonstration Team, som deltar på flyshow over USA og Canada hele sommeren. Besøket ble avsluttet med en kjøretur langs flightline, parkeringsområdet for fly. Der fikk vi se et stort antall fly av typene F-16, F-22 og F-35. Dette meget vellykkede besøket ble avsluttet ved at forbundssekretær Svein-Erik Malmø-Moen overrakte NVIOs crest til vår kontaktperson, Master Sergeant Heidi West. Etter avsluttet besøk var det tid for litt lettere shopping, før kursen ble satt tilbake mot hotellet før noen av turdeltakerne forberedte seg på en spasertur langs The Strip senere på kvelden for å se på lys- og vannshow. Meget tidlig avreise i Rogen tidlig (fredag) medførte at de ble en tidlig kveld.

12. – 13 september: Grand Canyon!

Petrified forest

Kjøredag 9: Gallup, New Mexico – Williams, Arizona. Vi har nå beveget oss fra den vestre delen av New Mexico og over grensen til Arizona. I løpet av dagen endret geografien seg vesentlig. Fra store åpne områder med spredte vekster og nærmest ørken og over til skogkledde åser som gjorde at man umiddelbart trakk sammenligningen mellom USA og Norge. Den store forskjellen at vi har opplevd tett furuskog i høyder over 2400 meter, noe som er langt over tregrensen hjemme. Før vi forlot New Mexico kjørte vi gjennom Painted Desert, et ørkenområde hvor bergartene har forskjellig farge og som danner ut flott fargespill i et svært holdt område. Deretter gikk ferden inn i Petrified Forest, et område som har en mengde forekomster av forsteinede trær. Vi rakk også å spise lunch i en diner som så ut til å ha gått glipp av alle oppdateringer og moderniseringer siden 1940-tallet. På slutten av dagen kjørte vi inn i Williams, Arizona. Byen er mest kjent for å være den siste byen som opplevde av Interstate 40, som erstattet Route 66, ble lagt utenfor byen. Williams har imidlertid klart seg godt som et turistmål, spesielt fordi byen er utgangspunkt for veien som fører inn til den såkalte South Rim, søndre kant av Grand Canyon.

Kjøredagen nr 10. Williams-Grand Canyon-Williams. Etter frokost ble turen satt mot Grand Canyon, en tur på ca 80 km fra Williams. På forhånd hadde en del at deltagerne bestilt helikoptertur over Grand Canyon. Etter fremmøtte på flyplassen, innsjekk, veiing av passasjerer (?) og en liten sikkerhetsbrief, var den tid for en flytur på ca 30 min hvor man krysset Grand Canyon 2 ganger. Helikopterturen var en fantastisk opplevelse. Synet av en rekke farger, utrolige bergformasjoner samt Colorado River langt under oss gjorde at man ble overveldet. Turen skjedde i strålende vær og var en mektig opplevelse, spesielt for de av deltagerne som ikke hadde fløyet helikopter tidligere. Etter helikopterturen var det tid for å se filmen om Grand Canyon som ble vist i en IMAX-kino. En utrolig flott film som viste historien om de innfødte som levde der for mer enn 1000 år siden, om hvordan oppdagelsen og utforskningen av Grand Canyon og Colorado River skjedde samt om dyrelivet. Det er kun ett ord som kan beskrive opplevelsen. Fantastisk.

Etter en lunch i et av hotellene på området,var det tid til å sette turen mot kanten og et av flere utkikkspunkter. Igjen en mektig opplevelse som ble foreviget både på bilde og video. Mette på dagens opplevelser, var det tid for å sette turen tilbake mot Williams. For første gang fikk deltagerne anledning til å kjøre i par eller mindre grupper, noe som medførte en lang mer behagelig kjøring enn den nye rykkete kjøringen man opplever når man kjører nærmere 20 motorsykler i en kolonne som kan strekkes seg opp til 1 km.
Etter retur til Williams startet forberedelsene for morgendagens etappe, 480 km fra Williams til Las Vegas. Det er forventet temperaturer på over 40 varmegrader, så det kranbil en varm og lang tid innen vi kommer frem.

11. september: Uhell, indianere og Sky city

I dag har ferden gått fra Albuquerque til Gallup, New Mexico. Ferden startet med et lite uhell ved at en av deltagerne opplevde at forhjulet løste seg og sykkelen veltet. Føreren var uskadd, og det ble bare mindre skrammer på sykkelen. Etter en kort stopp, ble kursen satt videre vestover. Vi fulgte Route 66 deler av dagen, men tok også noen avstikkere for å besøke en indianerlandsby ved navn Acoma Sky City. Denne landsbyen ligger oppe på toppen av et fjell som ikke er ulikt Masada som mange veteraner har besøkt forbindelse med tjenestegjøring i Libanon. Til forskjell fra Masada har Acoma Sky City en noe kortere historie. De første husene ble oppført på 1100-tallet men boligene er fortsatt i bruk til tross for angående elektrisitet og sanitærfasiliteter. I dag bor det ca 50 innbyggere i landsbyen, alle acomaindianere som i stor grad livnærer seg på å selge egenproduserte suvenirer av høy kvalitet til turister som besøker stedet i et stort antall hvert eneste år. Det var også spesielt å oppleve at den gamle byggemåten med en blanding av leire og halm brukes fortsatt.

Etter besøket ved Acoma Sky City, var det lunsj ved et casino i indianerreservatet. Et utrolig stort antall enarmede banditter hadde funnet sin plass i en av flere spillehaller. Ikke ulikt Norge, var en stor gruppe eldre svært opptatt med å spille Bingo i en annen hall.

Etter lunsj ble gikk ferden hjem til en familie zuniindianere. Der fikk vi oppleve underholdning med sang, trommespill og dans i forskjellige varianter etterfulgt av indiansk mat. En spesiell opplevelse som ga turdeltagerne mye. 4 unge gutter spilte også en regndans for å påkalle regn. Om det var sangen som gjorde utslaget skal være usagt, men mens de spilte så kom det en forfriskende regnskur. Den første vi har opplevd så langt på denne turen langs Route 66. Etter besøket hos zuniindianere var det tid for å sette kursen mot Gallup og El Rancho Hotel hvor vi skal tilbringe natten før vi il løpet av morgendagen krysser grensen til Arizona og forbereder oss på tirsdagens tur til Grand Canyon.

9. – 10. september: Texas, Cadillac Ranch og Madrid

 Reisedag nr 5 startet i Amarillo i Texas hvor det også, var lagt inn stopp i en spesialforretning for bota, cowboyhatter og annet westernutstyr. Det ble handlet, men det så ikke ut som at noen av deltagerne falt for fristelsen til å kjøpe cowboyhatter. Etterpå gikk turen til Cadillac Ranch, en kunstinstallasjoner bestående av 10 stk gamle Cadillacbiler som er satt på skrå ned i bakken. Man blir oppfordret til å bidra til utsmykking av kunstverket ved å spraymale. Ingen av deltakerne på turen falt for fristelsen. Senere på formiddagen passere via Midway Point, noe som indikerte at vi nå var halvveis til Los Angeles. Etter hvert endret terrenget karakter da vi nærmet oss grensen til New Mexico og overgang til en ny tidssone (Mountain time). Det var således på tide å stille klokken ytterligere en time tilbake. Om ettermiddagen kon vi frem til Santa Rosa, New Mexico. Etter en dag på sykkelen var det deilig å slappe av ved og i bassenget før man senere på ettermiddagen igjen satte seg på sykkelen for å kjøre til Kelling Ranch. Der fikk vi en demonstrasjon av bruk av hest i forbindelse med kvegdruft av Kurt Kelling, en rancheier med aner i Trøndelag som viste oss en utrolig kontroll på hesten.

Senere ble det servert biff som var så mør at den kunne skjæres med plastkniv samt nybakt brød som Kurts kone hadde bakt. Etter et meget hyggelig besøk på Kelling Ranch var det en godt fornøyd gjeng som satte seg på syklene ved solnedgang for å kjøre tilbake til Santa Rosa.

Reisedag nr 6 førte oss langs IS 40 før vi satte kursen opp i fjellene mot Pecos samt Madrid som blant annet er kjent fra filmen “Wild Hogs”. I Pecos traff vi på en gruppe amerikanske veteraner som gjennomførte et møte i sin lokalforening av American Legion. Kontaktinformasjon ble også utvekslet. Landskapet var langt mer variert enn hva vi har opplevd tidligere på turen, blant annet var vi oppe på 2400 meter før vi om ettermiddagen satte kursen mot Albuquerque og et møte med 2 norske elever (Øystein Mjelde og Jørg Lian) ved US Sergeant Major Academy i El Paso, Texas. De hadde tatt turen opp fra El Paso kun for å snakke ved deltagerne. Etter en hyggelig ettermiddag og kveld var stemningen god.

6. – 8. september: Politieskorte og medieoppmerksomhet

Reisen startet i Saint Robert, en liten by i Missouri hvor en av US Army’s største baser, Fort Leonard Wood, ligger. Ved hjelp fra ambassaden i Washington fikk vi adgang til basen og en rundtur på en base var utrolig stor etter norsk målestokk. Basen hadde selvfølgelig egne skoler, en rekke forskjellige boområdene, egen flystripe hvor blant annet fly er typen C-13O Hercules og C-17 Globemaster kan lande og et eget sykehus med blant annet fødeavdeling. Leiren hadde også 4 felts veier og lyskryss. Utrolige dimensjoner over basen som nylig hadde gjennomgått en utbygging med moderne fasiliteter.

Etter omvisningen på basen gikk turen videre vestover gjennom Missouri, hvor vi passerte en rekke småbyer og tettsteder, tilsynelatende uten at vi så mennesker annet en passasjerer og førere av kjøretøyer. Fotgjengere var ikke å se. Det store antall kirkesamfunn og bedehus var også et spesielt syn. De hadde en tetthet som var langt større enn hva vi finner i Norge. Det er derfor ikke uten grunn at dette området kalles Amerikas bibelbeltet. På tampen av dagen, og til vår store overraskelse hadde vår guide organisert ved hjelp av sine amerikanske kontakter et besøk på en kirkegård utenfor Miami, Oklahoma med gravene til britiske flyskoleelever som hadde omkommet under opplæring før USA ble angrepet av Japan. Dette var en opplæring som skjedde i stor hemmelighet. Gravene var meget velstelte og det var tydelig at det var viktig for veteranene at gravene ble ivaretatt.

Dag nr 4 startet med at vi ble møtt på hotellet av amerikanske veteraner med MC som ønsket å eskortere oss til et avtalt besøk ved et veteransykehus utenfor byen Claremore, Oklahoma. Ved ankomst sykehuset ble vi møtt av sykehusets ledelse, en representant for delstatsforsamlingen, en rekke veteraner samt representanter for forskjellige media, herunder 2 TV-kanaler og en regional storavis. Vi hadde gode samtaler med veteranene og det be også tatt kontakt med hensikt i å finne informasjon om familiemedlemmer som hadde omkommet under tjenestegjøring i den norske handelsflåten under 2. verdenskrig. Besøket ble avsluttet med en tale av oberst Terje Haaverstad og en overrekkelse av en donasjon fra Stiftelsen Veteranhjelp på USD 1000 til sykehuset med anmodning om at donasjonen ble brukt til beste for brukere av veteransykehuset. Svein-Erik Malmø-Moen overrakte NVIOs crest til veteransykehuset med anmodning om at cresten fikk en fremtredende plass.

Dag nr 5 startet med at representanter for politiet i Weatherford, Oklahoma møtte på hotellet og eskorterte oss ut av byen med “blålys” for å gi norske veteraner en anerkjennelse og fri passasje ut av byen. Deretter fortsatte dagen med nok et besøk på et veteransykehus, denne gang i Clinton, Oklahoma. Denne gang ble besøket gjennomført uten at det var media tilstede, men besøket fulgte allikevel samme mønster. Vi fikk også denne gang gjennomført gode samtaler med amerikanske veteraner, vant annet fra Vietnamkrigen. Veteranene satte stor pris på vårt besøk og spesielt våre “supportere” (ledsagere) synes at dette besøket og de tidligere besøkene var en stor opplevelse. Besøket ble avsluttet med overrekkelse av donasjon fra Stiftelsen Veteranhjelp samt NVIOs crest.

Sent på ettermiddagen krysset vi grensen fra Oklahoma og inn i Texas. Overgangen fra landskapet i Missouri via Oklahoma til Texas medførte at man kom inn i et landskap som var langt bedre egnet for landbruk og kvegdrift. Sletter strakte seg så langt øyet rakk. Dessverre fikk vi ikke øye på noen Longhorns, men det kan endre seg siden kveldens middag skal inntas på en restaurant som er kjent for å servere biff på 2,2 kg. Hvis man klarer å spise opp kjøttstykket med tilbehør (poteter, salat osv), så får man maten gratis. Etter å ha kjørt over 2000 km på motorsykkel så langt, anses det som lite trolig at noen av turdeltakerne er klar for en slik utfordring.

4. – 5. september: Springfield, Missouri og Mississippi river

Etter å ha kjørt 420 km fra Springfield, Illinois har vi nå krysset delstatsgrensen til Missouri og Mississippi River og kommet frem til Saint Robert. Overgangen fra et paddeflatt prærielandskap i Illinois til et mer variert landskap med åser, daler, elver og bekker i Missouri medførte at motorsykkelkjøringen ble mer spennende og variert for deltakerne. Samtidig medførte overgangen til Missouri at man på en rekke steder så de praktiske konsekvensene at omleggingen av interstateveiene. Bensinstasjoner, hoteller, moteller og restauranter langs Route 66 måtte nedlegges fordi kundegrunnlaget forsvant over natten. Bygningene har blitt stående, men er ikke i bruk og forfaller raskt. Langs Route 66 finnes det allikevel en rekke attraksjoner som det er verdt å få med seg, som Meramec Caverns, et grottesystem med flere store grotter og en underjordisk elv. Grottene ble brukt som skjulested for brødrene Frank og Jessie James som begikk en rekke ran og tyverier i den 19. århundre. I morgen står besøk hos US Army og Fort Leonard Wood på programmet, et besøk mange gleder seg spesielt til. Værmeldingen tyder på ca 20 grader, en markant forbedring i forhold til dagens 36 grader som oppleves som i overkant varmt når man kjører MC iført fullt kjøreutstyr.

3. september: Chicago – Springfield 

Etter å ha brukt flere dager på forberedelse, har turen langs Route 66 endelig startet. I dag gikk etappen fra Chicago til Springfield, Illinois. Etappen var ca 330 km lang og gikk langs buktende maisåkrene, gjennom mindre byer og tettsteder og langs motorvei/interstate. Deltagere har nå vendt seg til å kjøre tung motorsykkel og ferdighetene og gleden over turen øker proporsjonalt. Været har vært strålende, sol fra skyfri himmel og ca 30 grader. Blant dagens opplevelser var å besøke en tradisjonell amerikansk diner, oppleve en typisk amerikansk parade for å markere Labor Day og en pølse i en sovende småby. Deltagerne kjører nye sykler, som både gir fra seg lyd både fra motor, eksosanlegg og stereoanlegg. Så langt har vi vært i kontakt både med lokalbefolkningen, med turister og med veteraner. De fleste er svært overrasket over at vi har reist fra Norge for å kjøre Route 66. Det var godt å avslutte dagen med en tur i hotellets svømmebasseng. I morgen (mandag) skal vi forflytte oss til St. Robert, Missouri som er nærmeste by for Fort Leonard Wood. Der skal vi besøke US Army og få en omvisning i leiren. Det ser mange av oss frem til.

1.-2. september: Milwaukee og Chicago

I fjor høst satt 3 MC-interesserte veteraner og snakket sammen på et veterantreff i Drøbak. En av veteranene hadde tidligere kjørt Route 66 med bil og fortalte om en stor opplevelse. I løpet av samtalen dukket ideen opp om å gjennomføre en tur for veteraner langs Route 66 på MC. Man innså at prisen for deltagelse kunne forhindre at veteraner hadde mulighet til å delta, og NVIO søkte derfor om tilskudd fra Forsvarets veterantjeneste til turen. Søknaden ble innvilget og planleggingen kunne begynne.

Man tok kontakt ned en turoperatør son har spesialisert seg på slike reiser og fikk reservert en tur eksklusivt for veteraner og ledsagere. 21 veteraner (inkl. et par pårørende) står nå klare for sitt livs eventyr i Chicago. Deltakerne kommer fra det ganske land, fra Kristiansand til Tromsø, og fra Bergen til Kongsvinger. De aller fleste har tjenestegjort i Libanon, men er rekke forskjellige misjoner og operasjonsområder er representert.

Lørdag morgen var det tid for endelig å reise til utleiefirmaet for å hente syklene. Mange har erfaring fra å kjøre Harley-Davidson, mens for andre var det første møte en en virkelig tung motorsykkel. Etter å ha foretatt kontroll av sykkelen og underskrevet forskjellige kontrakter og avtaler, var det tid for prøvekjøring inne på utleiefirmaets område. Deretter satte man kursen ut på highwayen for å endelig få realisert drømmen som også er inspirert av filmene “Easy Rider” og “Wild Hogs”. Målet for første dag, var å avlegge et besøk ved Harley-Davison Musem i Milwaukee, Wisconsin. For H-D-frelste er dette som å komme til Mekka. Etter å ha sett på MC til øynene ble store og våte, var det tid for å sette kursen tilbake til hotellet utenfor Chicago for å starte forbedelsene til første dag langs Route 66 – fra Chicago til Springfield, Illinois.

Bildekarusell:

Print Friendly, PDF & Email
By |2017-09-18T11:38:04+00:00september 3rd, 2017|NVIO|0 kommentarer