Kronikk av Borgny Tjelle
Spesialkonsulent i Helseetaten; avdeling for folkehelse og omsorg, seksjon psykisk helse og avhengighet.
Veterankontakt i Oslo kommune.
Kronikken sto først på trykk i bladet Veteran, utgave #2 2020
Overraskende nok ble jeg spurt om å skrive en refleksjon rundt min reise i veteranenes verden. Som en lydig observatør og samarbeidspartner gjør jeg som jeg blir bedt om. Det innebærer at jeg må ut av min komfortsone og bygge opp nok selvtillit til å gi dere mine refleksjoner. Refleksjoner mange skal lese, noe som er litt skremmende.
Hvor kommer denne lydigheten fra og hvorfor er vi alle så lydige? Er vi opplært til å være lydige? Hvor blir det av kreativiteten vi hadde som barn, og er det å leve annerledes en form for ulydighet? Er Aune Sands utfoldelse og champagneflytende livsstil ulydig, og Jens i villmarka, bidrar han i samfunnet? Hva med de som gjør egosentriske valg som og bestige Mt. Everest, hva med de som går alene til verdens poler eller gjennomfører andre mer eller mindre velkalkulerte risikosporter, er dette en form for ulydighet? Jeg skal ikke svare på dette, men i mitt møte med veteranmiljøet har jeg blitt utfordret på noen av disse spørsmålene. I samfunnet generelt er det et sett med regler, normer og verdier som er gitt. Både i arbeidslivet og hverdagslivet er det rutiner, standarder, holdninger og grenser vi forholder oss til.
Kjerneverdier som tillit og annerkjennelse er det samfunnet ønsker. I Forsvaret har dere disse gode verdiene og lærer dem videre. Denne siden blir dessverre lite fremstilt offentlig.
I møte med disse verdiene blir jeg ydmyk og respektfull, ikke minst alle gangene jeg opplever at dere både viser og lever etter disse normene.
I mitt møte med veteraner ble jeg møtt uten skeptiske kommentarer eller blikk, men selvfølgelig har det vært skepsis. Hva kan hun, hva har hun å fare med, hva vet hun om oss? Allikevel har jeg har aldri registrert tvil til min kompetanse, eller dømmende holdninger. Ingen andre steder i arbeidslivet har jeg blitt møtt slik. Jeg kan ingenting om det å ha jobbet i Forsvaret eller det å ha vært ute i internasjonale operasjoner. Jeg kan folk, jeg kan tjenesteapparatet og liker å bli kjent med nye mennesker.
Det er en gjengs oppfatning at helsevesenet og tjenestene ikke kan nok om krig og ettervirkningene. Det er kanskje tilfelle, men vi kan mye om stress, depresjon og PTSD. Hva er det som gjør at veteraner ser på sin depresjon, sitt stress, sin PTSD som så annerledes? Ja, tjenestene trenger mer kunnskap, men jeg tror også at veteraner trenger mer kunnskap og kompetanse om psykisk helse generelt. Det er viktig å kunne ta vare på seg selv, og ha de riktige verktøyene for å leve godt både i familien og i det sivile samfunn.
Vi har lært å ta vare på den fysiske helsa, og lært hva sunn mat og et sunt liv innebærer, men hvorfor har vi lært så lite om å ta vare på følelser og hvordan vi skal håndtere dem?
Denne refleksjonen startet med tanker om lydighet, og automatisk tenker jeg at veteraner er gode på lydighet. Som observatør til en så lydig gruppe ser jeg flere valg og mulige perspektiver som kan påvirke de ulike veteranenes forståelse av dagliglivet og av deres psykologiske og sosiale forhold. Spørsmålet er om jeg som observatør bare blir en som prøver å begripe eller forstå disse begivenhetene, kun ut i fra min egen analyse. Mine observasjoner skapes av mine holdninger, handlinger, ytringer, tanker og følelser. Viktige kjerneverdier som viser seg i samspill med andre mennesker.
I mine første møter med veteranmiljøet var jeg rimelig skeptisk til denne, for meg, ukjente gruppen. Mine forutinntatte betenkeligheter viste seg å være feilaktige i gjentagende møter med utrolig fine folk fulle av gode verdier, flotte holdninger og iboende omsorg og ivaretagelse.
Vi har alle våre historier, de er unike, og de kan deles for å bli kjent med hverandre og hvordan andre har taklet samme erfaring. Aristoteles sier: «Gode vaner får vi gjennom praktisk handling». Min identitet vil igjennom tillit, gjensidighet, respekt og annerkjennelse hele tiden bli påvirket av hvordan min erfaring utvider seg, hvordan jeg observerer andre og hvordan jeg anvender denne kunnskapen.
Jeg har tenkt mye på hva som kan være nyttig kompetanse for veteraner på sikt. Spørsmål som for eksempel: Hvorfor er overgangen til det sivile så vanskelig? Hvorfor får jeg ikke nok annerkjennelse for min tjenestetid? Og hvorfor sitter jeg ikke igjen med anvendbar kompetanse som kan brukes i det sivile liv? Som veterankontakt vet jeg at samfunnet ikke fordeler goder likt, og mener i utgangspunktet at alle burde ha samme rettigheter, men det er opptil hver enkelt hvordan man forvalter dem. Det unike med oss mennesker er at vi kan tenke gjennom våre handlinger, vi kan la oss påvirke og handle annerledes enn det vi tenkte først. Den danske psykiateren Søren Hertz mener at det første møte er betydningsfullt for den videre alliansen og relasjonen. Gjennom den omsorgen dere viser meg har jeg virkelig fått erfare dette.
I starten gikk jeg mye ved siden av, nå går jeg sammen med dere!