Dette er historien om Arne Roger Heggestad. En kar som fyller 55 i november, født og oppvokst i Stryn, og stryning på sin hals den dag i dag. Han gjennomførte sin førstegangstjeneste i Luftforsvaret, ved Bodø flystasjon, har tre kontigenter i Libanon (20, 22 og 25), men denne historien handler om UNIKOM og hans opplevelse av Irak i 1991.
Han hadde knapt rukket å komme hjem fra Libanon i november 1990, før det ringte en kar fra Onsrud leir en aprilkveld som lurte på om han var interessert i å reise til Irak, som bilmekaniker.
Arne måtte fortelle som sant var, at han ikke hadde noen utdanning som bilmekaniker, men det så ikke ut til å være noen hindring. -Du har vel fusket i faget, var svaret han fikk. Og det hadde han jo. Han måtte bestemme seg der og da, og uken etter sto han på Onsrud sammen med en gjeng andre.
–På Onsrud begynte moroa, og da vi fikk utdelt utstyr fikk jeg en Sanitetssekk nummer 3. Dette er en ryggsekk med sanitetsmateriell, inkludert morfin, og da måtte jeg jo på første oppstilling, rett og slett spørre om hvorfor jeg som bilmekaniker fikk utdelt Sansekk 3, ler Arne. -Og svaret var at det skal du alltids få lære.
Arne ble kvitt sekken etter hvert og ser tilbake på dette som litt morsomt, men den gangen visste han ikke at det skulle gå troll i ord. Han skulle få god bruk for sekken.
–Vi hadde vel en oppsettingtid på fjorten dager før vi ble sendt nedover, minnes han, og selv om de fleste som var på Onsrud hadde fulgt med på CNN i lengre tid, visste ingen helt hva de ville møte, eller hva de gikk til. Det som i Libanon føltes som tjeneste som var godt innkjørt og med orden på det meste, ble erstattet med kaotiske tilstander, varmt og jævlig.
Da de landet var det første som slo imot de varmen. De fikk samlet seg på flyplassen i Kuwait, fikk en matbit og litt informasjon. Deretter ble Arne satt bak rattet i en ferdig opplastet lastebil, og skulle kjøre til Irak og leiren. På dette strekket skjedde en av Gulfkrigens verste tragedier, og det amerikanerne kaller «Highway of Death». Det var tre kilometer med tusenvis av ødelagte kjøretøy, utbrente stridsvogner og vrakdeler.
– Det var en sterk opplevelse å tråkle seg mellom bilvrakene i Kuwait, og veien bar preg av å være brøytet med bulldozer. Det gjorde inntrykk, forteller Arne.
Selve turen brukte vi vel 3-4 timer på og da kolonnen kom frem til leiren hadde det kommet et lite forparti, direkte fra Saudia-Arabia, på 6-7 personer. Det var hyggelig at det var noen der da vi kom, minnes han.
– Vi ble forlagt på et gammelt irakisk militærhospital bygd i ´79, som hadde vært plyndret og var preget av forfall. Det var drit og søppel over alt, så det første vi begynte med var å rydde oss ut på en parkeringsplass. Der ble vi forlagt på feltsenger på rekke og rad, den første måneden, minnes han. Så begynte jobben med å vaske ned sykehuset, slik at det norske sanitetselementet kunne opprettes. Det var mye jobb og området måtte samtidig sikres. Samtidig som de måtte få på plass operasjonssal og sykehus, måtte også to sanitetsposter ute i ørkenen, på grensen mellom Irak og Kuwait, bemannes.
–Tur-retur til den sydligste posten brukte vi en hel dag på. Etter en måneds tid i de oppblåsbare teltene ute på disse postene, begynte helvete, forteller Arne. Det hører med til historien at på den irakiske siden var det ingen kontroll, så sivile trakk inn i stridssonen for å plukke ting som var verdt penger. Det de plukket mest av var miner. Stridsvognsminer lå på overflaten og dekket enorme felt.
– I et slikt felt legger man personellminer jevnt utover, og en del miner gikk av, slik at mange mistet dessverre en fot eller fikk andre mineskader, forteller Arne. Det strømmet på med mineskader. Vi snakker ikke om en i uka, så jeg ble fort omdisponert til å bli ambulansesjåfør. Den verste dagen jeg var med på var da vi fikk inn fem personer samtidig som alle manglet en fot. For å si det slik; det tre timers infusjonskurset på Lahaugmoen fikk jeg virkelig bruk for.
–Vi var på postene en uke i slengen, men inne i hovedleiren måtte vi assistere de som kom med helikopter fra de samme utpostene. Du kan se for deg en episode av MASH, sånn var det. Alarmen gikk når helikoptre kom inn, og alle måtte bidra, også kokkene. Da de var ferdig med å lage og servere frokost, gikk de rett på sykehuset for å hjelpe til med å vaske og assistere ved amputasjoner, før de senere gikk tilbake på kjøkkenet. Vi manglet heldigvis ikke noe på det medisinske, så vidt jeg vet, minnes Arne, men som bilmekaniker måtte jeg gi fra meg noe verktøy og noen baufiler til operasjonsstua, fordi de var i ferd med å gå tom for kirurgsag, på grunn av alle amputasjonene. Jeg fikk det tilbake, men de var der som reserve.
En dag fikk de inn en kar som hadde fått blåst av seg foten, og da han lå på båra med folk rundt, satte han seg opp og kastet bort protesen fra den andre foten. Han fortalte at den foten mistet han i krigen mellom Iran og Irak. Protesen hang på porten inn til den ene sanitetsposten ute i ørkenen, og for oss var det litt galgenhumor. -Men hvis du ikke hadde vært med på det, så kan det være vanskelig å skjønne det. Det skjedde mye, men det gikk greit med meg. Man blir jo vant til det og tilpasser seg det å stå i det ekstreme, forteller Arne.
Litt senere var Arne igjen på en av utpostene i ørkenen, og de fikk inn tre skadde. Den ene var så ille skadd at medicen måtte være med i helikopteret inn til sykehuset. Arne ble igjen sammen med noen observatører, og tenkte at som vanlig returnerer helikopteret samme dag med medicen. Denne dagen var det så varmt at helikopteret ikke fikk fly tilbake. Arne minnes at det var rundt 48-50 grader i skyggen og det var de varmeste månedene der nede. Hovedleiren, som lå i et litt kjøligere område, hadde en temperatur på 50 grader klokken ti på morgenen, og da gikk ikke gradestokken høyere. Denne dagen kom det to skadde menn til utposten med en skade Arne ikke var vant til. De hadde inngangssår inn i buken, og etter å ha snakket med kirurger og leger, fikk Arne vite at det ikke var så mye han kunne gjøre. De skulle stabiliseres så godt han kunne, så skulle de hentes av en bil.
– Jeg skjønte at det ville ta 3-4 timer før bilen kom. Det gikk dårlig med de to pasientene, så de døde. Døde personer var et problem for oss, og systemet vårt fungerte ikke så bra for slike ting.
De som hadde kjørt disse to ville ikke ta de døde med seg. Jeg måtte med en AG-3 hektet på skulderen be de strengt om å ta de med. Det funket heldigvis, og da jeg skulle hjelpe til med å få likene inn i bilen, fikk jeg se hva de hadde vært utsatt for. En hoppmine. En hoppmine er fylt med stålkuler og i bilen lå restene av to andre som hadde vært med da det smalt. Vi stablet de i bagasjerommet, på en helt vanlig sedan. Det var en spesiell episode, og jeg var veldig glad da de andre norske kom tilbake. Observatørene på posten var også satt ut.
Det var flere enn meg som opplevde forferdelige ting i perioden der nede, og på det verste kunne det komme opp mot ni personer inn på sykehuset med avrevne kroppsdeler. Spørsmålet blir jo hva man gjør med restene fra amputasjonene? – Heldigvis hadde noen norske lært å lage forbrenningssystem, så vi brant alt. Villhunder var en utfordring, og de gikk ofte rundt og lette etter mat, og man kan vel si at de levde godt.
En annen episode Arne minnes, men ikke var med på selv, skjedde da et helikopter måtte nødlande fordi den ene pasienten hadde plukket personellminer som han hadde puttet i lommene.
Selv tror han de fleste husker han som oppfinnsom, fordi han brukte eget verktøy når han måtte lage turniké. Det var jo ingen pinner i ørkenen, slik de hadde lært på kurset i Norge, og han tømte ofte verktøykassen sin, men fikk det alltid tilbake fra sykehuset. Men som Arne sier; hva gjør man når man står midt i ørkenen?
– Når du står i sånne situasjoner bli du altså så sammensveiset og det er noe av det sterkeste du sitter igjen med. Sånn er det vel med alle ekstreme situasjoner, mener han. Han påpeker at samholdet og kameratskapet der nede veier opp for nesten alt.
Etter at han kom hjem på høsten i 1991, dro han til Jugoslavia våren etterpå i førstekontingenten i MOVCON. Han ankom Sarajevo fjorten dager før krigen brøt ut, og var der i åtte måneder. –Jeg fikk med meg Sarajevo og var med på luftbrua da de skjøt ned det italienske transportflyet, og opplevde også å være innesperret i Sarajevo flere ganger.
– Jeg møtte flere fra Irak i Jugoslavia. I 1993 dro han med førstekontigenten til Makedonia, og var der i fjorten måneder. Så var han hjemme en liten stund før han dro ned igjen til MOVCON, nye tolv måneder og hjem igjen høsten 1995. Etter dette fikk Arne tilbud om å bli grenader i Telemark bataljon, hvor han startet i begynnelsen av 1996.
– Å komme tilbake til militærlivet på norsk jord, med øvelser og brakkeliv ble ikke det samme, så det stoppet der. Det passet ikke og jeg sa opp stillingen etter seks måneder. Da innså jeg at nå legger jeg kongens klær på hylla, smiler han.
Så hvordan har det gått med Arne etterpå?
–Det dukker opp minner noen ganger, men jeg har aldri hatt mareritt eller drømt om det jeg har opplevd gjennom operasjonene. Jeg vil påstå at det har gått bra, men av og til har tanken slått meg; hvorfor har det gått så bra med meg? Er det jeg som er normal eller er jeg unormal? spør han. Etter et liv som industriarbeider på en karosserifabrikk og ti år i Nordsjøen som vedlikeholdsarbeider, jobber han fortsatt som vedlikeholdsarbeider, men nå i kommunen. Ja, det er Stryn kommune vi snakker om. Her har han bygd hus, fått tre barn og kjøpt seg motorsykkel igjen etter tolv år uten. Han ser frem til sommeren når han kan kjøre med kompiser i bygda.
**
Norge hadde en sjef for UNIKOM, oberst I Vigar Aabrek, fra august til desember 1993.
Vigar er æresmedlem i NVIO.
Du kan lese mer om UNIKOM på nettsiden I tjeneste for Norge, ved å trykke her.
