A4+ begynner å bli klare for avreise og skal møtes i Monaco 28.desember. Etter utsettelsen i fjor skal de endelig få delta i African Eco Race. Joachim og Richard skal kjøre selve løpet, mens Kim og Martin er support, mekaniker, sjåfør og fotograf. Mens du og jeg drikker litt champagne på nyttårsaften og skåler med naboen, skal gutta sove langt ut i ørkenen og forhåpentligvis være klare for en ny etappe og flere timer i stekende sol dagen derpå.
Så hvem er Kim, Martin, Richard og Joachim? -og hvordan kan dere følge løpet og gutta underveis? La oss ta gutta først:
Kim
Kim ble egentlig spurt om han kunne være teamleder, men fikk gradert det ned til å være sjåfør og mekaniker med ansvar for camp. Han innrømmer også at han ikke har 100% kontroll.
-Nei, egentlig ikke, det tror jeg ikke vi har før vi er på dag tre eller fire. Vi har aldri gjort dette før noen av oss og vi vet ikke hva som møter oss eller hva vi har begitt oss ut på. Vi har selvsagt sett videoer og prøvd å forberede oss, men jeg tror ikke vi har kontroll før det har gått noen dager.
Ikke helt unaturlig så har entusiasmen endret seg underveis for Kim også, det som skjer hjemme påvirker og han har tre små barn som tar all tid, hvis ikke kunne han sikkert drevet med dette prosjektet mye mer. Alle småbarnsforeldre vet det koster med større prosjekter utenfor hjemmet, men nå som det nærmer seg avreise derimot, gleder han seg helt vilt. Han skal være med på jobben det blir, men samtidig innrømmer han at det vil bli en reise han kan se tilbake på og være stolt over å ha vært en del av en gang i livet.
Kim har pakket bilen full med utstyr og reservedeler og forteller at den største frykten vil være å ikke innfri. Han frykter mest at noe ikke stemmer eller noe mangler når gutta kommer inn etter endt løpsdag. Da skal de krype ned i posen for å hvile til neste dag og etappe. At han ikke har kontroll på deler, service eller support er noe han frykter, og han tar derfor jobben på største alvor.
Men aller først må de komme seg nedover med bilen og hengeren. Kim elsker å kjøre bil, han blir faktisk mobbet fordi han er så glad i å kjøre, så for han var det uaktuelt å ta fly ned til Monaco, for å møte de andre der, før avreise ned til Dakar. Han bestemte at han skulle kjøre hele veien selv. Så først ned til Monaco, og deretter til Dakar. Den tekniske og mekaniske biten er han ikke så bekymret for. Vokst opp på gård og alltid vært opptatt av å skru, så på dette området har han hvilepuls. Det han frykter mer er å ikke nå sjekkpunktene, eller kjøre i stykker noe så galt at det ikke lar seg reparere og de ikke kommer seg videre. Som igjen vil føre til at de ikke rekker sjekkpunktene og ikke er der når Joachim og Richard kommer inn fra løpet.
-Det KAN ikke skje….Vi har med oss bra med utstyr og tenkt igjennom utallige scenarioer med bil, stans og problemer med henger. Så jeg tror ikke det blir noe problem, det aller meste er tenkt igjennom, men det er klart at hvis det skjer noe så blir konsekvensene store. Avgiften for å delta dekker mat, drikke, do, dusj og alt det der, men vi tar i tillegg med zargeskasse med flaskevann, fordi vi ikke vet hva vi får der nede, forteller han.
Kim ønsker ikke å være noe utprega gruppeleder, men er den rolige som skjærer igjennom når det koker. - Nå er det kjempestemning, og vi nærmer oss, men det er klart det har gått ei kule varmt her. Litt opp og ned, men sånn er det jo i alle slike prosesser. Nå gleder vi oss alle sammen til det skal skje, forteller han.
Richard
En av de to som skal kjøre løpet. En av de som sammen med Joachim har trent, kjørt sykkel, fylt ut papirer, pugget håndboka til løpet og mekket i det uendelige på syklene, samtidig som han også har stilt opp på PR-stunt og MC-messer. Siden podkastinnspillngen (Veteranpodden, episode 40) har Richard slutta i Forsvaret, flyttet til et annet sted, bort fra vennene og slekta, barna har begynt i ny barnehage, og samboeren har byttet jobb, og han selv har fått sivil jobb.
- Så livet skjer, og det har vært hektisk kan man vel si, men vi er straks på skiva, forteller Richard, og skryter veldig av støtten hjemmefra.
En tur som dette, med de forberedelsene det krever passer selvsagt veldig dårlig akkurat nå, men vi løser det selvsagt, smiler han. Jeg er veldig glad for at det nå er kun kort tid igjen, for når det ble utsatt havnet vi i et bitte lite vakuum og mistet litt momentet et øyeblikk. Men nå er vi jo tilbake gleder vi oss bare. Alt av flytting, jobb og endringer har vel ikke vært optimalt for fysisk fostring kanskje, men alt annet er opprettholdt. Jeg har muligens nedprioritert meg selv og egentrening, for å få hverdagen til å gå rundt med familien, så det er vel min største bekymring. Men det er også det jeg har hentet inn i det siste, så det skal nok gå bra. Ellers føler jeg at vi nå har full kontroll og det er deilig å pakke bilen til det den skal, ikke til løp og camping for trening. Vi nullstiller alt, får alt i system og pakker for det vi faktisk skal gjøre nå, og det er bare positivt. Etter at ting ble utsatt har vi jo merket at ikke alle har samme rytme, vi er jo alle forskjellige og bor forskjellige steder i landet så det har vært en utfordring å få alt og alle i synk, forteller han.
Hans rolle i gruppa, bortsett fra å kjøre løpet, noe som i seg selv er en stor rolle, har dreid seg mye om utstyr og deler til syklene. Han innrømmer at det flaueste for hans del vil være om de plutselig fikk behov for noen deler som de valgte å ikke ta med. Men et eller annet sted må man stoppe, forklarer han.
Men han gleder seg også. Mest til de er ute i løpet og har rundet etappe to, tre eller fire. Da har de kommet seg på plass, alt av administrasjon og papirarbeid er gjort unna, og de skal endelig bare kose seg med det de egentlig vil, å kjøre sykkel. Da først tror Richard at gleden og overskuddet kommer. Han tror han skal få litt overskudd nemlig.
- Det er jo dette vi har planlagt og gleder oss til smiler han.
Martin
Jobber til daglig i et lite reklamebyrå som regissør og produsent, innen film og foto. Han er russekameraten til Joachim og ble med fordi Joachim solgte inn en bra pitch og han selv etterhvert fikk en million kreative ideer på hvordan han kunne løse oppdraget. Noe som også er et lite luksusproblem, som han innrømmer.
- Det er både deilig og frustrerende at man ikke har en klar plan på hva som skal være resultatet i den andre enden. Litt deilig for da blir det mer guttetur og ting kan skje underveis, men man blir kanskje ikke like disiplinert utover i prosjektet. Kanskje er det greit, for i begynnelsen er man jo nyforelska og filmer alt, fordi man tenker at det der var sykt viktig å få med i en dokumentar. Men man må nesten disponere energinivået litt, hvis ikke blir man gal og sitter med tusenvis av timer med film. Så når vi først kommer oss avgårde, skrur jeg nok om hodet litt, smiler han.
Han har mange kameraer og mye utstyr som er pakket og klart når det nærmer seg avreise. Et A-kamera skal gjøre grovarbeidet med mikrofon og trådløs mygg på begge gutta, og blir arbeidshesten underveis. Så har han et B-kamera som er et speilreflekskamera, det skal være back-up men blir fort A-kamera hvis noe skjærer seg med arbeidshesten. C-kameraet er ei drone, som han håper på å få flydd der nede.
-Og da har vi kommet til bokstaven D, som er Go-Pro kameraene, som vi har et par av fordi jeg tror gutta kommer til å kjøre i stykker et par der nede. Vi reiser nok ned med minst to sett per fører. En foran på sykkelen og en foran på haka, som vi har koblet til en trådløs trigger på styret så vi kan filme uten at det forstyrrer gutta for mye. Så to sett til hver, gjør jo at vi er oppe i åtte av disse. Det blir en sted i mellom 10-12 kamerahoder, og disse har selvsagt helt eget tilbehør og kabler, så det er viktig med system og orden, påpeker han, i det han plutselig finner det siste kameraet, som er et 360-kamera. Da blir det E, påpeker han tørt, og pakker det ned i esken sin. Han innrømmer at han er bekymret for lagring underveis. Go-pro kameraene skal jo brukes mye, og gutta kommer til å glemme de og skru av, og Martin har ikke tid til å gå igjennom alt av materiale mens løpet pågår, så alt må dumpes over på harddisker hele tiden. Så et par av de er med, og når han får tid og det er strøm tilgjengelig må det over i selveste Terabyte-boksen. I den er det plass til å lagre 28 terabytes og går vi over det, ja da må vi begynne å bli selektive konkluderer Martin. (Usikker på hvor mye dette er? 28 terabyte = 28 000 Gigabyte (GB) eller 280 000 000 Megabyte (MB) om du vil).
Men Martin har mer på lager. Egen hjelm, designet for speilreflekskamera foran som kan brukes til «koseturer» og vil gi en helt annen kvalitet på filmen enn et Go-Pro-kamera. -Ikke noe gutta vil kjøre med i løpet, men mer for å fange opp stemningen rundt campene, forteller han. Deretter finner han frem makrolinsen, som kan filme igjennom små steder og sikkert litt nerdete, som han forteller, men han gleder seg til å få frem et godt resultat, uansett hva det blir. -Jeg er jo ikke opptatt av sykkel og løpet, det er gutta nerdete på, mens dette er min greie, smiler han. Martin har vært på filmoppdrag i Afrika før og frykter mest at sand skal ødelegge kameraer og finmotorikk i utstyret han har med seg. Han har bygd og pakket opp en egen tralle med alt av utstyr, og alle kofferter og esker er foret med skumgummi som han selv egenhendig nøysomt har skåret ut plassen til. Her pakkes alt av kamerahus, linser, blitz, batterier, håndtak, kabler, tilbehør, skruer og strikk, Go-pro kameraene og alt man burde ha med. Fototralla skal altså rulles ut og inn av bilen underveis, det er tanken.
Joachim
Det har skjedd mye i livet til Joachim også etter podkast-innspillingen, så han er glad for at det nærmer seg løpsstart. Det begynner å ta på, å være primus motor med energinivået han er kjent for å ha. Men samlingshelgen i november ga han mye.
-Alle har vært slitne og det var viktig for oss å kunne samles. Vi fikk jo ekstra god tid når løpet ble utsatt og plutselig hadde vi skjøvet litt mye ut til høyre og fikk dårlig tid. Rart det der, erkjenner han. Men den samlingshelgen var viktig, nettopp for å få tatt juleferie med familie og samle litt energi før verdens tøffeste sykkelløp. Vi hadde ikke tid og mulighet til å samles hver helg før jul. Så vi måtte klare å koordinere to helger i samkjøring med barn, samboere, barnehager og jobb, for alle parter, forklarer han.
Helgen ble brukt til å prøvepakke alt, se om alt funket, pakke bil og henger, kjøre ut i skogen, rigge opp camp og teste utstyret. Ta en øl rundt leirbålet og få litt godstemning. Deretter var det bare å pakke ned alt igjen dagen etter og fikse det som ikke funket.
-Kaotisk helg, slitsom helg, men helt nødvendig påpeker han. Vi trente på oppdraget som det heter i Forsvaret. Men i Forsvaret har du et stort støtteapparat som driver med logistikk, pakking og tar seg av papirer og du blir fortalt hva du skal og hvor du skal. Her har vi gjort alt selv, forteller han. Alle har vært sin egen adm.off på en måte, med egne ansvarsområder, men jeg har vel vært en slags leder og pushet de andre litt. Det er jo ikke så vanskelig å være leder, men det kjipe er når du skal kombinere kameratskap med å være leder, det har ikke vært knirkefritt. Men jeg er stolt, jævlig stolt over at vi nå nærmer oss avreise og er klare smiler han.
-Jeg skulle ønske flere sponsorer og ledere i Forsvaret visste hvor sykt godt forberedt vi er, forteller han entusiastisk. Ingen er så godt forberedt og preppa, og har fått til så mye på så kort tid som det vi har! Vi er så godt forberedt, og vi er så stolte! Vi fortjener en klapp på skuldrene, rett og slett. Kanskje jeg føler litt ekstra på det nå, fordi vi har vært så slitne og vi nærmer oss løpet, innrømmer han. For Joachim har brukt mye tid og energi på dette prosjektet. Litt for mye kanskje, og etter noen klare tilbakemeldinger fra kompisene måtte han love seg selv og de, at han ikke skal tenke så mye på løpet i desember. Ta seg en real juleferie rett og slett. Men den er over nå, og det er 9 dager til de skal stå i Monaco.
Han gleder seg aller mest til dag to, for da vet de om de er på skiva eller ikke.
-Vi har jo ikke peiling før det, og vi er oppfostret på at man alltid kan bli bedre, og det får vi jo ikke testet før vi står i det, rett og slett. Sånn ca 3. januar vil vi vite om alt funker, teamet funker, kommunikasjonen mellom oss, dynamikken i gruppa og mellom Richard og meg. Og hva med farten? Klarer vi å holde følge eller bli vi kjørt i fra? Alle sånne spørsmål vil vi få svar på etterhvert ut i løpet påpeker Joachim entusiastisk. Dag 1 blir testen, dag 2 vil gi svaret og dag 3 har man funnet noen svar og kan nyte kjøringen, DET er planen.
-Richard og jeg har snakket mye om det og begge to blir fort gira og får blod på tann og vil kjøre fort. Vi har hatt noen runder rundt bordet kan du si, og snakket om dette. Det er jo litt viktig at vi er i synk på forventninger og ambisjoner på denne reisen -som det faktisk er. For på veien til start har vi vært veldig ofte i usynk, og det har jo vært…der og da et helvete, men etterpå veldig lærerikt og morsomt. Så vi prøver å finne ut av det før vi står der nede ihvertfall. Jeg vet at Richard tenner på pluggene hvis noen kjører forbi han, og jeg vet at han har ferdighetene til å kjøre fort og ta plassering. Kanskje ikke pallplassering første året, men høyt. Og verden er jo skrudd sammen sånn at ingen bryr seg om plasseringer etter tredje plassen, så vi har kommet frem til at HVIS vi kjører så fort vi kan, HVIS ikke tar noen øl rundt bålet, og vi gir alt, samtidig som Martin filmer så godt han kan, og Kim må rydde og fikse alt men vi bare skal kjøre og sove, ja DA kan det hende vi havner et sted mellom 10.-20. plass. Det betyr også null i overskudd, ingen positive minner, kun pes og slit, og en jævla bra mestringsøvelse, bare for å komme et sted i mellom 4. - 20. plass. Vi har derfor landet på at det ikke er verdt det. Vi tar det som en tur, prøver å få overskudd, og tar oss tid til å filme hverandre innimellom. Kanskje bruke drone og vise sponsorer våre etterpå. Vi må ikke glemme at vi hadde to mål når vi startet: 1. klarer vi å stille til start? 2. Klarer vi å fullføre?
Vi er jo spente. Vi har ferdigheter, disiplin og kunnskaper som knuser de fleste, mener Joachim beskjedent. Så hvordan det kommer til å gå? Klarer de å gjennomføre?
Det vet vi snart!
African Eco Race
desember 2023: Offisiell seremoni og start i Monaco
desember 2023: Avreise og båttur over til Marokko og Nador
2.-14. januar 2024: 12 dagers løp igjennom Marokko, Mauritania og Senegal, inkl. 1 hviledag i Dakhla. Totalt 6000 km
14. januar 2024: Prisutdeling ved Lac Rose, og siste etappe kjøres mellom Lac Rose - Dakar.
Link til løpet finner du ved å trykke her
