Det følgende er en kronikk av sersjantmajor Rune Wenneberg, skrevet for Veteran #2 2019.

På skuldrene til kjemper

Afghanistan nyttårsaften 2009
Det ringer i ørene mine. Tolvsjuen på bilen ved siden av meg har nettopp har skutt mot en motstander som var dum nok til å stikke frem hodet. Jeg forsøker å riste av meg pipingen, uten å lykkes, mens jeg jobber med å få oversikt over et svært kaotisk stridsfelt. På sambandet hører jeg nå så vidt de rolige stemmene som rapporterer observasjoner, gir ildordrer og koordinerer egne bevegelser. Det er mange sivile i området og fokuset er å hindre at de blir truffet. På den andre siden av den lave muren jeg ligger og observerer over, ser jeg fire soldater stille seg bak hverandre på en bygning, klar til å entre. Dette er ett av husene det har blitt skutt fra. Bakerste soldat klemmer med stø hånd på skulderen til mannen foran og bevegelsen gjentas frem til fremste soldat. Dette er signalet til førstemann om at «vi er med deg – og vi er klar!» Han venter to sekunder, hever våpenet sitt og forsvinner raskt inn i mørket på inngangen med de andre tre rett bak. Jeg husker at jeg fikk gåsehud og tårer i øynene av stolthet.
Tolv timer senere sitter vi trøtte og kaffedrikkende i en sirkel på feltsenger inne i basen og gjennomfører debrief. Der får jeg høre lagføreren på rolig trøndersk oppsummere at de var blitt enige om å ikke bruke håndgranater før de entret, noe drillen sier at de skal. De skulle heller ikke skyte før de helt sikkert ser en bevæpnet motstander i det mørke huset. -Det kunne være sivile i huset og ingen av oss ønsker å skade eller drepe de som kunne være uskyldige ofre. Det kunne vi ikke leve med, sier lagføreren. For disse unge norske soldatene var det en selvfølge å akseptere en betydelig økt personlig risiko for å unngå å skade uskyldige. Jeg ble om mulig enda stoltere enn jeg var for tolv timer siden.

Denne generasjonen profesjonelle krigere og veteraner står på skuldrene til kjemper. De går i sporet til generasjoner med veteraner som ikke hadde den samme lange treningen, det moderne utstyret og erfaringen som dagens profesjonelle soldater har. Dagens soldater forberedes ofte i årevis med en krevende seleksjon, brutal og målrettet trening og ikke minst mentale forberedelser for å gi dem alle verktøy for å fungere i krevende situasjoner – Og ikke minst være i stand til å leve med seg selv etterpå. Slik har det ikke alltid vært. Da jeg som ung og naiv 21-åring dro til Libanon hadde jeg tre uker med middelmådig trening før jeg sto usikker og uforberedt i min første skarpe situasjon. Soldatene jeg hadde som makkere da, var betydelig dårligere trent og forberedt, men de var av det samme kalibret som de som skulle komme senere. Vi har lært mye av hva som fungerte og hva som ikke fungerte fra tidligere generasjoner soldater og veteraner. Denne lærdommen, og disse brede skuldrene dagens soldater står på, har reddet utallige liv i kamp og under operasjoner senere.

I dag sitter jeg i en stilling der jeg er ansvarlig for at treningsstandarden til våre soldater er det de og nasjonen fortjener. Jeg bruker daglig mine selvopplevde erfaringer som veteran og ikke minst erfaringene, på godt og vondt, til andre. De som tråkket vei er sterkt medansvarlige for at Norge i dag anses for å ha blant verdens beste soldater. Til dere ukjente og kjente helter er vi, som i dag fortsatt går i uniform, evig takknemlig.

Akershus festing 8 mai 2019
Jeg går forbi en sliten eldre mann med dress og stokk som konsertert ser i bakken for ikke å snuble. Fire medaljer er festet i en ujevn rekke på brystet hans. Jeg hilser til lua og det tar noen sekunder før han ser meg. Som om han fikk en øyeblikkelig vitamininnsprøyting retter han seg i opp ryggen, ser forvirret ut et øyeblikk før han smiler og hilser tilbake. Rett bak han står fire veteraner i MC-dress og gir hverandre ektefølte bamseklemmer, som bare gode venner kan. De gir meg en tommel opp og sier gratulerer med dagen, mens flaggene vaier og et hav av veteraner og veteranvenner forbereder seg på medaljeutdeling. Dette er mitt fellesskap. Dette er mine brødre og søstre som jeg ikke engang kjenner, tenker jeg. Tankene tar meg videre, tilbake til Afghanistan og nyttårsaften. Jeg ser ut over denne paletten med de flotteste menneskene jeg vet om, og føler meg enda stoltere enn jeg gjorde på en feltseng for ti år siden.

Takk til alle dere kjemper der ute! Enkelte av dere betaler fortsatt en høy pris, men dere har gjort en forskjell. Det er det ikke alle som kan si.

Rune Wenneberg
Sersjantmajor
Hærens sjefsserjant og stolt veteran

Print Friendly, PDF & Email